Den «vestlige» Intervensjonslogikkens fallitt
Jeg skrev i min raske nyttårs-oppsummering at jeg gambler på at det blir ingen intervensjon-eliminasjons-intervensjon i Iran fra USA på vegne av Israel, som begge er avhengig av ekspansjon for å effektiv overleve, i sær så USA relativt sett, med tanke på deres internasjonale posisjon, som er fallende. Det som faktum har vi skrevet og fortalt om på Kritikken på forskjellige måter og forma, så jeg går ikke inn på dette videre her.
Protestene mot «islam!», «prestestyret» og øvrige geistligheter i Iran er selvsagt ren «høyrevridd» og forkvaklet hasbara-propaganda mer enn noe som annet vesentlig substansielt. Det er et narrativ på lik basis og realistisk relevans som krypende kontemporære kommunistiske trusler innad i dagens Albania, eller tidligere i eksempelvis Guatemala, Chile eller Vietnam, på samme tid, og som oftest på grunn av «sikkerhetens skyld». At det ikke handler om «islam» i Iran følger samfunns-strukturelt logisk og per konvensjonell revolusjonlære, for de som forstår det, noe det fleste ikke gjør og derfor går enda mer fem på i fellene som legges for dem.
Argumentet når det gjelder islam som samfunnsinstitusjon, og snarere årsaken til det realiteten er den motsatte, dvs. motstandsdyktighet og rigiditeten til «regimet», er enkelt nok å demonstrere samt verifisere empirisk i andre land som f.eks. Afghanistan o.l. For det første, islam er i praksis et patriarki per struktur, med 96% oppslutning i Iran, og da med cirka null incentiver for noen umiddelbar omlegging utenom særinteresser og generell korrumpering via mer kommersielle hensikter. For det andre, det som muligens er av mer genuin og organisk basert misnøye som rettes mot staten, er av konvensjonell økonomisk art, og har sin hovedårsak i det vestlige systematiske sanksjonsregimet mot «regimet» samt andre primærnæringsforhold som energi- og vannmangel. Løsningn er åpenbart at vi bomber og dreper mer folk, sier flyktede «feminster» og norske Stortingspresidenter sammen i kor. Grin mer.
Vi avventer riktignok situasjonen denne uken, og ser det mer an angående situasjonen i Iran. Derfor har jeg også stoppet den vanlige strømmen av artikler og annet av produksjoner, fordi det er så mye å ta for seg i så fall. Propagandaen hagler på særlig «X», hvor falske videoer av «brennende moskeer», utdaterte, irrelevante greier og intetsigende bilder av døde/drepte, her og der, sirkulerer sammen med videoer av pro-regime demonstrasjoner etter at mossad-agenter og agiotatorer drepte en tre år gammel jente. Idiiotene og de godtroende like så, kaster seg over det som det skulle være gull og roper på bomber og granater. Og disse skal iiksom samtidig appellere å være moderate/konservative/demokratiske/moralske, ja, hva har du. De har bare preik og innøvde, indoktrinerte forestillinger uten noe særlig tenking. Gruppetenkere, med andre ord. De støtter bare mer av den samme oppskriften på elendighetene som har regjert i snart generasjoner. Det aller mest bekymringsverdige er at dette er såkalt samfunnsengasjerte personer. Ingen av dem burde hatt stemmerett engang, og i alle fall ikke bestemme seg for å bombe et annet land. De bør fikse sin egen dritt først, og det gjelder forsåvidt USA, med alle sine problemer.
Med andre ord, det er totalt propagandakaos og en standard svertekampanje som sikter seg inn på å treeffe det aller enkleste av sjeler, middelmådigheter, historieløse og fanatikere som ønsker å styrte Iran fordi: «islam», og «muhh rights». Dette uten å tenke på noe større av pragmatikk eller prinsipp, for ikke å snakke om politikk. Alt er muhh feels, og kamp for kvinner. Min posisjon er klar, la folk selv ordne opp i egne land, og som jeg sier/skriver, hva er logikken bak denne agitasjonen og arrogante aggresjonen? Når jeg samler 5000 menn og stormer Stortinget pga. strømprisene, og formodentlig blir skutt på av delta, skal jeg da ringe USA og be dem bombe regjeringskvartalet fordi jeg blir skutt på?
Selvsagt er dette satt på spissen, men hypotetisk er det svært likt det mange definitive politiske idioter tar til orde for, og sitter og håper på.
Mine sympatier til «Islam» er helt minimale. Det samme gjelder forsåvidt kristendom, og i alle fall jøddommen, som er det teologiske grunnlaget for dem begge. Islam er en slags mer åndssvak og servil versjon av og basert på kristendommen, og har, etter hva jeg har hørt og sett, mindre indre kontradiksjoner og våsete greier enn kristendommen, noe jeg faktisk tror på etter å ha sett hvordan kristne farer frem og ødelegger andre og sine samfunn mer enn noen andre relativt til samfunnets forutsetninger generelt.
Jeg har også vurdert å utføre et slags journalistisk skup ved å personlig dra ned til Teheran og sjekke ut saker og ting, selv om jeg på ingen måte er å forsestille som noen «journalist». Hindringen per nå er først og fremst sjansen for kanselleringer samt keitete korrespondanser og avklaringene som følger, i tillegg til det faktum at jeg er av en såpass høy arisk genetikk at jeg har det med å stikke ut i mørkere/brune/svarte/gule land. Iran er riktignok, i etymologisk forstand, «ariernes land», så på papiret, pluss dokumentkrav og personlig passhistorikk fra regionen, skal det går greit, men samlet sett ser det fortsatt usikkert ut om jeg faktisk drar. Problemet er ikke å dra, men å eventuelt komme seg ut om imperiet slår til atter en gang mot «regimet» der.
Apropos å slå til, la oss for ordens og de tilbakestående, historiefattiges skyld friske opp hvor mange ganger USA, og da nærmest per implikasjon Israel som styrer amerikansk utenrikspolitikk, har forgrepet seg på diverse regimer rundt omkring i verden, inkludert de patetiske standardnarrativet som alltid medfølger. Narreaktige narrativ som folk fremdeles ser ut til å gå fem på. «This time it’s for real!», og vi starter like gjerne først som sist med Iran:
Man må også nødvendigvis forstå at USAs ‘globalisfiske’ eskaleringer og kriging de siste tjue årene, og særlig de siste ti, i stor grad er et dypt uttrykk for økende desperasjon. Altså krampetrekningene til et døende imperium som må kompensere utad for svekket reell styrke innad, med mer politisk press, mer militære eskapader. Dette går primært på tre faktorer: teknologisk, økonomisk og demografisk, hvorav det siste er den mer subtile men avgjørende, og samtidig den mest underkjente av dem.
Amerikanske ledere, som i praksis er fattige frontmenn i systemet, installert og finansiert av diverse «donorer», og som tjenere for finansstanden, som styrer store deler av USA, har liten til null personlig politiske innflytelse på selve agendaen i det store og hele, især det utenrikspolitiske, der selve innholdet og kursen allerede ganske satt og rigid, med minimalt av avvik, ellers blir de straffet.
En frakobling fra et mer og mer desperat USA er ønskelig for Norge, og det gjelder da også deres narrativ om både det ene og de andre. Norge kan sikre seg real- og mer sikkerhetspolitisk på mange måter utenom NATO når det gjelder f.eks. Russland som en trusselfaktor. Men den konvensjonelle tenkingen blant idiotene er for sterk, og delvis herskende fordi de har ikke noe særlig lederskap eller annet av evne å ta av. Da blir resultatet null-revolusjon og bare en fortsettelse av elendigheten som betinger situasjonen. Samtidig som den multipolare situasjonen og elendighetene eskalerer sammen, går shillingen i taket, hvilket er helt evident på blant annet Twitter/x, men også i politikken. Alt ser ut til å enten sakte stagnere eller smuldre opp, inkludert integriteten til flere og flere politiserte, profilerte, politiske skikkelser som bare har horet seg helt ut.
Ingenting vil endre seg før folk utdanner seg mye mer fundamnentalt politisk, og begynner å kultivere kunnskapen derav inn i den faktiske politikken. Alt annet er og blir distraskjoner og vranglære, ønsketenking og projiseringer som ikke har noen effekt annet enn å forsøple et allerede veldig forvirret «offentlig rom», alt for fullt av diverse retards som tror de er meningsberettiget til å heie på mer nyliberalt «folkemord», «krig» eller for den saks skyld, masse-innvandring. Hold kjeft, forbanna plebs.
