Dette emnet er potensielt enormt, og muligens like massivt som det på mange måter er krafitg misforstått blant flere som mener seg kompetent, på hver sin måte til å måtte mene noe om det. Man kan skrive flere bind om dumheten som ligger i bunn for «TAG» og på så mange andre måter og områder i forskjellige sjikt, men det skal jeg forsøke å unngå. I stedet blir denne teksten så relativt kort og konsekvent som mulig uten å forklare alt for mye, og uten stor fare for å bli for sprikende. Less er så avgjort more i mylderet som omfatter disse problemene, så noe av større kontekst og kronglete konkretiseringer må uansett til. Derfor vil antakelig også deler av denne teksten muligens være vanskelig, om ikke uforståelig for mange, og da spesielt for dem som ikke allerede er mer enn såvidt inne i den relevante tematikken.

«TAG» (the Transcendental Argument for the existence of God) er blant flere religionsfanatikere (ikke nødvendigvis «religiøse» og eller «spirituelle», men komplette idiot-indoktrinerte personer), nærmest noe essensielt eksistensiell, og toppen av («absolutt») argumentasjon, som i følge deres overbevisningskompleks er både «bevis» og «evidens» for at deres «Gud» fysisk eksisterer andre steder enn utenfor hodet deres.

Dette er altså ikke bare snakk om en slags beskjeden berettigelse som virker litt inn- og utad for disse fanatikerne, men ikke noe mindre enn evident for at vi alle skal erkjenne deres «Guder».

Argumentet er selvsagt idiotisk-fanatisk mer enn det engang er i nærheten av å være logisk fortrolig, og det skal jeg argumentere litt for generelt her,

Det finnes riktignok veldig mange variasjoner av «TAGs» avhengig hvem du spør av de som mener seg mer enn berettiget til å forstå hvordan man kan bevise eksistensen av det som oftest er den kristne-jødiske fortellingen om «Gud», og denne Guden som en betingelse for alt. En mer sekundær men nokså direkte implikasjon hos de som fremsetter «TAG’» er at de mener å forstå mer enn hva du noen gang har forstått. Så på denne måten bør det også være klart at «TAG’s» er også en form for pseudo-intellektuell hersketeknikk som brukes uten hemninger så vel som forståelse.

TAG-argumentasjonen og dens form kan også være alt fra rent akademisk av karakter, og noe mer sekulært-intellektuelt helt over til den andre enden av fanatisk-idiotisk misbruk og som ledd i ekstreme rasjonaliseringer. Det går slik jeg har sett dessverre sjeldent i annet enn det sistnevnte.

«TAG»

Her skal jeg ta for meg hovedstrukturen av et typisk «TAG»-argument, og derunder komme med korrigerende kommentarer.

Noen enklere og mer effektivt oppstilt, eventuelt tesebryting av motgående argumentasjon, og således som en introduksjon til dette som tema, blir det nemlig ikke. Denne fremgangsmåten er altså veldig «rett på sak» og til sakens kjerne raskest mulig sådan.

Under følger altså et nokså typisk «TAG» argument, dog på engelsk, og det av hensyn til universell presisjons derav. Det endelige, faktiske argumentet vil også være på engelsk.

Det finnes som nevnt uendelig forskjellige variasjoner av «TAG», men akkurat dette eksempelet er per snitt og sett det nærmeste man kommer hva som er litt mer enn en nødvendig konstitusjon, og hva som generelt brukes aller mest.

1. Logical absolutes exist.
2. Logical absolutes are conceptual.
3. Concepts exist in the mind (they are mental).
4. Logical absolutes would exist even if our minds did not.
5. Therefore, logical absolutes are transcendental.
6. Since logical absolutes are transcendental and conceptual, they must exist in a transcendent mind.

Conclusion: God exists.

Kommentarer og kritiske korreksjoner

(1)

«Logical absolutes exist».

«Logiske absoluttheter», evt. «logisk fullkommenhet» «eksisterer» ikke.

Dette betyr, og vil egentlig si at logiske begrensninger, i seg selv, er hva logikken dreier seg om å finne og redusere alt ned til i mest mulig grad.

Men disse begrensningene, i seg selv, er former som bare kan regnes som metafysiske kausale (rådelige) per sitt implisitte innhold (subjektivitet) uavhengig av sin form (objektivitet). Logikken er som sannhetsgestalt betinget av hva slags innhold du bruker og hvordan, er med andre ord det jeg prøver å generelt forklare her.

Dette betyr at «logikk» som form, og fag, ikke «bestemmer» eller beviser noe som helst, dette også per videre epistemologisk forstand, men da mer i sin metafysiske virkelighet som betinger hva subjektet, selv, stadfester som sine begrensninger som et premiss. Begrepet «form» er et godt billedlig begrep her for å visualisere hva det handler om. Noen premisser er for store for visse logiske former og fremstillinger, er poenget.

En annen måte å si det på at logikken som form er disiplinært statisk og ikke-dynamisk, mens dens imputeringer—«innholdet» gjerne er litt mer levende, selv-differensierende og konstituerende, og på den måten faller slike premisser i anvendelse på en annen «logisk» fortolkningsgrunn i kontekst av menneskelig forståelser til at logiske former er adekvate former, hvilket åpner for all slags misbruk,

Tilbake til premiss #1: Den logiske fullkommenheten; «Logical absolutness», er mer en menneskelig fortelling per perspektiv som er nettopp mer betinget av substans mer enn hva logikk per se kan fremstille som «sannheter» ut i fra dens aktualiserte form. «Logical absolutness» kan bety så mangt, men ingenting av det er i kontekst av dette «TAG»-argumentet har noe for seg foruten å konstruere et verbalt implikasjon som poserer som noe konseptuelt iboende i kontekst av en gudelig figur med gudelige forutsetninger og ferdigheter. Dette er altså et oppkonstruert argument helt til å begynne med, som vi skal slipe ned til sin faktisk essens for å undersøke dets faktiske validitet som prmeiss.

Reelle logiske absoluttheter vil alltid kunne reduseres ned til kun èn fullkommenhet per et sannhetsutrykk, hvilket kun er så er subjekt for de generelle tankereglene, som forsåvidt alle kan spores til logikkens «kontradiksjonsprinsippets» lov. Noe mer enn dette foruten hva gjelder grader og komposisjonell kompleksitet er det i essens ikke.

Implikasjonen derav er åpenbar, nemlig at skal man både positivt «bevise» noe under lys av hva mange forestiller som «logikk», handler det i samme essens kun om å unngå de helt åpnbare motsigelser, og sådan bare laste på mest mulige forutinntatte sannheter per premiss. Oppskriften videre er å koke dette opp med diverse kompleksiteter, som ofte forkludrer mer enn hva de forklarer noe som helst. Metodologisk misbruk av statistikk er et glimrende eksempel på hvordan nettopp dette kan foregå og brukes hele til å forlede folk med «fakta».

Vi kan således konstatere to ting i kontekst av punkt #1 i «TAG».

Det ene, at logikkens absolutthet kun er «fullkommen» såfremt substansen som imputeres per premisser også er så sant og veritabel som mulig, samtidig som substansen ikke er kategorisk determinert og veritabel av logisk form alene. Et eksempel på det siste vil være kvantitativ logikk, hvor grunnlaget som oftest er tallsystemer og matematikk.

Det andre, at denne regelens gyldighet sådan er begrenset til kontradiksjoner per hva som kan sies å være såkalt «fullkommen», og ikke på noen måte nødvendigvis fysisk «deterministisk» per f.eks. validitet enn hva annet som kan forestilles på bakgrunn av det samme av tilsvarende begrensninger. Disse «begrensningene» gjør seg forsåvidt også gjeldende som mindre jo mer komplekst innholdet er, og større jo enklere det er.

Med enda flere andre ord for forklaringen og presisjonens skyld:

Logikken er ekstremt «skalerbar» per all substans, men således også «sårbar» for misbruk per kontekstuell implikasjon, hvor man på sett og vis misbruker dette ekstremt avhengig av og per premiss, fakta og generelle misforståelser av logikkens behov for presisjon og annen ‘funksjons-proporsjonalitet’.

På tide med et enkelt eksempel.

Ta disse banale, men særlig kvalifiserte utsagnene:

«Et eple kan råtne» og «En stein kan ikke råtne».

Utsagnene herover er «logiske» implisitt per felles form, med inverterte (kontradiktoriske) premiss per objektets egenskaper (for ordens og relevans skyld). De er samtidig uavhengig hverandre per innhold, da et eple kan råtne mens en stein forblir en stein som uansett ikke råtner. Det er per så ingen hindringer eller sannsynlig stadfestet kausalitet mellom objektene, slik at «logikken» som omkranser begge objektene på ingen måte er absoluttheter uten videre subjektive muligheter for dem begge, eller alene, er implisitt.

En rasjonell omskrivning av «TAG» #1 i denne kontekst vil altså kunne være: «1. Logiske former eksisterer», hvilket er litt for mye av en banalitet å anføre. Dette er også synonymt som å i stedet stadfeste at: «Logikk impliserer begrensinger», om begrensningene er «absolutte»/»universelle», følger dog ikke per de samme logiske formene her.

En sådan bedre omskrivning, hvis innhold lar seg utlede mer generelt i en logisk forstand, og i synonym sammenheng med hva #1 i «TAG» her forsøker å postulere, er at: «Kontradiksjonsprinsippet eksisterer», da prinsippet i logikken er absolutt logisk forstand, og at det sådan også «eksisterer» til den aller høyeste grad av hva logikken kan sies å eksistere.

Jeg har altså demonstrert at kun en slik formulering per form og premiss, først og fremst er både høyst relevant og nødvendig til det opprinnelige punkt #1. Og, det at «Kontradiksjonsprinsippet eksisterer», som også er den eneste riktige formuleringen bak hva som opprinnelig i #1 var en ganske klassisk komposisjonell unødvendighet, skjønt en meget populært felsluttelse i forbindelse med konvensjonell logisk presupposisjonalisme.

Sagt enklere, og indikativt for resten av de metodologiske korreksjonenes som kommer til å følge videre:

Jeg har tatt bort hva som er unødvendig, og eventuelt feil i premisset, men uten å korrumpere noe særdeleshet ved det effektive essens.

(2)

Logical absolutes are conceptual.

«Logiske absolutter er konseptuelle» kontradikterer delvis at de kategorisk-nødvendigvis «eksisterer» fordi abstrakte konsepter i forhold til fysiske/fysikale veritable konsepter er kategoriske utskiftbare, og nødvendigvis ikke entiteter av intern og endemisk resonans—for eksempel, forhold av faktisk årsak-virkning foruten hva som kun er stadfestet som så per f.eks. språklige logiske forestillinger og konstruksjoner derav.

Per argumentasjonen i mitt kommentarpunkt (1), «eksisterer» sådan ikke logiske absoluttheter som form, men er (abstrakte værende) kun per sine mulige kontradiksjoner logiske entiteter, og således, her, i kommentarpunkt (2), er disse logiske entitetene er logiske pseudo-objektene uten noen konkret eller nødvendig form.

Det klassiske eksemplet på at dette er den samme «sannheten» og logiske validiteten av det pseudo-logiske objektet, en firkantet sirkel, hvilket kun ikke kan eksistere foruten og per sin logiske kontradiksjon (selvdifferensiering; «å ikke være den man er»), men ellers «bare» er en abstrakt-logisk «absolutt» umulighet.

Det eneste som begrenser dette som mulig er hva som tillates av visse logisk-kategoriske former, som i seg selv der av hvor relevante er relative pseudo-former.»Form» er er meget bevisst brukt som begrep, da former sånn generelt implisrer evne til å forme visse konklusjoner per funksjon og objektets egenskaper. I den riktige formen kan sirkel gå til å være firkant, og via opprinnelig form tilbake til sirkel. Eksempelet her har som hensikt å illustrerer betydningen av den aktuelle kontekstuelle dialektisk-logiske anvendelsen former sammenlignet med hva som uansett, og evt. uunngåelig objektivt er og/eller blir en firkant og sirkel.

Utledet, mht. (1) og (2) i hånd, er utsagnet: «Logiske absoluttheter er konseptuelle» et slikt selv-differensiert og redundant premiss. Blant annet i og med at «konsepter» nødvendigvis, men altså ikke fysisk utelukkende fordi av form, kun er abstrakt-logiske.

«Logical absolutes are conceptual.» i «TAG» #1 er altså en selvmotsigelse mer enn hva det kan være selv-evident per prmeiss.

I best fall er det en påstand av stor tvetydighet. Med provisorisk abstrakt støtte av mitt kommentarpunkt (1), som argumenterer det at «Logisk absoluttheter ikke eksisterer», men da i den forstand at de ikke i virkelighet effektuerer noe nødvendigvis i realitet, så står man tilbake med en opphevelse.

Altså, «Logical absolutes are conceptual» er kun sant i den forstand at de («absoluttene») ikke bare er abstrakte, metafysiske konstruksjoner, men at disse abstrakte konstruksjonene ikke medfører noe av reell forestillingverdi som effektive premisser som ellers ville vært uavhengig av imputasjon og operasjonene innad (substans per premiss).

Derfor er det klart at de eventuelle logiske formene implisitt kun betinges kategorisk av sitt eget innhold enn noen reell «abstrakte absolutthet».

Konsekvensen her er at premisset: «Logical absolutes are conceptual», i beste fall kan fundamental formuleres som «Logical absolutes are abstract», hvilket i seg selv ikke forandrer mye, men som i rekken av premiss kan vise seg som svært signifikant senere.

(3)

«Concepts exist in the mind (they are mental)»—«Konsepter eksisterer i mennskesinnets bevissthet».

Konsepter eksisterer, og spesielt eksemplifiserer seg ikke nødvendigvis kun som abstrakt, men snarere, mange konsepter manifesterer seg vel fysisk, og er sådan også hva jeg tidligere refererte til som ‘resonante’ (gjengjeldelser) per inspirasjon og annen form for implikasjon.

Spørsmålet om gyldighet av opprinnelser for hvilke konsepter, fra hvor og hvordan, blir sådan egentlig et spørsmål om perspektiv pluss erfaring.

Vårt «TAG» #3-«Konsepter er mental(bilder)», er derfor ikke nødvendigvis korrekt, men snarere kontra-indikert av hva som ellers anføres som begrensinger av menneskelig behov per sine sensoriske inspirasjonskilder, og slik generell inkonsistens derav.

Hadde konseptuell representasjon vært eksklusivt «mentale» bilder, ville idéer sprunget spontant ut av hva som helst, hvor som helst, og antakelig også uavhengig av erfaring og tilrådelige tanker, tilsynelatende helt tilfeldig. Dette strider mot meget, inkludert behovet for underbygget kosmisk (Gudeskapt) «logikk» som universell appell, og «Gud» som fysisk garantist og betinger; som «skaper» ville blitt problematisk. Dette er et argument-aspekt jeg kommer tilbake til.

Klargjøring, «Konsepter» er ikke utelukkende mentale konstruksjoner.

«Konsepter» er idéer av kreasjon, og er snarere fysiske forestillinger formidlet oss gjennom visualisering, men uten at visualiseringen er og blir «konseptet» sådan. Dette på samme sett og vis som at tankeprosessen er ikke produktet eller referansen. Ironisk nok er dette også et springende punkt som går på den såkalte «skapelsen» av det fysiske, og dens rasjonaliseringer av dens egen kausalitet i kontekst av en forfektet «Gud» i «TAG».

Det opprinnelige premisset spiller således på at «Gud» konsiperte fremfor å «Være», og at Gud er en forestilling som nærmest skaper seg selv, og sin egen eksterne relativitet. Dette i likhet med de latterlige påstandene om at universet er uendelig, og skapte seg selv ut av intet med «Big Bang» uten noen foregående fysikalitet av relativ referanse: en umulighet med null forklaringer.

Dette paradoksale probleemet per «TAG» projiseres like greit over på hva som blir en attribusjon av menneskets abstrakte begrensinger i forhold til, og som en betingelse gitt av et fullstendig hypotetisk allmektig vesen.

Menneskelig viten, teknologi og så videre, kontra-indikerer imidlertid dette da våre mental-konsepter altså med tiden vise seg som mindre per abstraksjoner, men mer av fysiske manifestasjoner. Dette inkluderer ironisk nok også t»roen», og det funksjonelle behovet/relevansen for dogmatisk menneskelig begrensninger og frihets-kontroll; flere som gir seg til religiøs underkastelse.

«Concepts exist in the mind (they are mental)» blir sånn sett snarere: «Konsepter er manifestasjoner»

Teknisk begreps-betinget og ellers konseptuelt forbundet, blir dette slik jeg ser det en helt uproblematisk gjengivelse. At «konsepter er utelukkende mentale», er et opplagt forkastelig premiss, uten at det å innvilge det ville gjort mye forskjell videre.

(4)

«Logical absolutes would exist even if our minds did not»

«Logiske absoluttheter» eksisterer altså ikke, som poengtert i mitt kommentarpunkt (1), og spesielt ikke bare i hodet.

Det eneste som er «absolutt» er eventuelle menneskedefinerte kategorier. Logikk handler ikke om kategorier, men følgeligheter.

Det beste jeg er i stand til å omformulere per premiss iht. «TAG» #4 her er: «Logikk er fysisk uavhengig», og det er godt nok.

(5)

«Therefore, logical absolutes are transcendental.»

Sånn sett følger det altså heller ikke at #5, fra #4 mv.: At logiske «transcendentale» «eksisterer» uavhengig bevissthet, men snarere, at «transcendentale» logiske former er nødvendigvis ugyldige som sådan, og er per kategorisk denotering en tilstand hvor innhold betinger form (ikke-logikk)—ikke form, som determinerer mulig innhold (sann logikk). Dette er en skikkelig skuffelse for TAG-apologeter, og noe det selvsagt vil benekte like hardt som de vil insistere på at de har svaret på gudelig eksistenser.

«Therefore, logical absolutes are transcendental» kan strippes ned til: «Therefore, logical absolutes are absolute».

(6)

Stadfestelsen: «Since logical absolutes are trancendental and conceputal, they must exist in a transcendent mind», er bare mer overflødig apologetisk viss-vass og tryllekunst-logikk som til og med per sin påståtte «essens» kun lurer andre forståsegpåere, og eventuelt dessuten intellektuelt fremsatt med hensikt å kognitivt deaktivere dumme folk enda mer.

Men, vi kan nødvendigvis formulere stadfestelsen til: «Since logical absolutes are absolute manifestations, they must exist in a absolute mind», og det er generøst selv om det ikke sier noen ting.

Hva det i effekt forsøker å kommunisere ellers, til en forutinntatt masse, er at Gud sådan er «absolutt». Problemet er dog at premissene som liksom skal lede til dette er, som demonstrert, en øvelse i logisk manipulasjon og forutinntatt idioti, og at «TAG» #6 her, i seg selv samt i sin helhet imploderer i en ganske latterlig non sequitur.

«Logiske absoluttheter» kan kun være såkalt kategorisk «transcendentale» der hvor innholdets logikk først av alt, og i det hele tatt som kvalitet, tillater dette.

Det eneste «logiske» «enten-eller», kommer av ‘permutasjonistiske’ premisser, altså noe nødvendigvis evident, og som faktisk stadfester et eller annet av kontradiksjonsprinsipielt kategorisk. Å si at noe må være noe fordi noe annet er noe, må altså forankres via noe mer enn bare døv verbal narrativ-konstruksjon i et premiss.

Det må i den kontekst også forstås at «enten-eller», heller ikke nødvendigvis er kontradiktoriske kategoriske former. Det er ikke nødvendigvis det samme, likt som at A ⊻ B ⊃ A ⇔ B

Så nå må vi helt ned på trivielt plan, helt til der at A ∧ B A ⇔ B ikke må forveksles med tilfeller der A ∨ B, A ↮ B. Men slike tankefeil forekommer hele tiden fra amatører og fanatikere like så. De tror nærmest at «logikk» bare er å si noe helt vilkårlig så lenge hva som påstås har en lik ordlyd og noen egenskaper dertil, og så går alt opp som følgelig.

For å videre forklare denne fundamentale misforståelsen, så er denne samt den følgende enormt enkle fremstillingene svært egnet til demonstrerer likeså et svært viktig, om ikke det viktigste poenget, nemlig den notasjonelle forskjellen på en klart definert; begrenset, essensiell logisk entitet som premiss, i et system som f.eks. «A» kan være fullstendig for gyldigheten av et arguments avgjørbarhet sammenlignet med en «TAG’s» typiske komposisjonelle objekt-misrepresentasjon i operativt sted av et klart definert «A». Alt motsatt et såkalt klart definert «A» som premiss, er dømt til å være enda et filosofisk «language game» uten noen annen hensikt enn å berettige seg selv, og rasjonalisere sin egen påstand som «logisk».

For proposisjonell logisk kalkulus er ideelt underlagt predikatlogiske begrensninger som gjør at vi effektivt og konsistent skiller mellom hva som påstås å være logiske utsagn sammenlignet med f.eks. hva som inngår i mer omfattende kvantitative logiske systemer.

«Begrensingene» mellom hva som gjelder rene ‘utsagnlogiske’ øvelser og system-logiske operasjoner relevant her, kan illustreres rimelig enkelt ved å bruke tall i transformasjonslogisk forstand som vikarierende i proposisjon-logiske premisser likt vilkårlighetene som rommes av «TAG’s».

Her følger et eksempel som illustrerer numerisk hvordan det veldig fort kan gå veldig galt i utsagnlogiske kontekster når først klart og kategorisk kvantitative proposisjoner forestilles feil i premissene.

Forfeilet tall-TAG

Premiss 1 (A): \( A: (1 > 2) \) (Falsk påstand \( (1 > 2) = 0 \))

Premiss 2: \( P_2: (1 > 2) \rightarrow (2 > 3) \)

Premiss 3: \( P_3: (2 > 3) \rightarrow (3 > 4) \)

Premiss 4: \( P_4: (3 > 4) \rightarrow (4 > 5) \)

Premiss 5: \( P_5: (4 > 5) \rightarrow (5 > 6) \)

Premiss 6: \( P_6: (5 > 6) \rightarrow \sum_{i=1}^{6} i = 21 \)

Forfeilet konklusjon:

\( (A \wedge P_2 \wedge P_3 \wedge P_4 \wedge P_5 \wedge P_6) \Rightarrow \sum_{i=1}^{6} i = 21 \)

Dette logiske argumentet reflekterer på mange måter hvordan de aller fleste «TAG»-argumenter går skikkelig skeis, ofte helt fra starten å regne.

Premiss «A» er et falsk premiss, dvs. det er i kontekst av rammeverket per et typisk proposisjonelt utsagnsargument—«TAG»-argument, proporsjonalt fundamentalt kategorisk galt da det her således antar en virkelighet der 1 > 2 (at 1 er større enn 2). Konklusjonen som sådan søkes er at premissene utgjør en sum lik = 21 (1+2+3+4+5+6=21).

Eksempelet kunne like gjerne noe så relativt absurd som at A 0 > 1 slik at hele argumentet bokstavelig talt er å regne som en nullitet. Og ironisk nok er dette nærmere tilfellet når vi først snakker om premissene som brukes i forbindelses med å stylte opp de fleste «TAG»-argument, og som effektivt derfor ender opp som logisk ruin i alles øyne unntatt de som uansett «tror» fra før.

Argumentasjonen mener å støtte opp under at konklusjonen at man er i besittelse av en sannhet som tilsier en 100% logisk sikker- og støttbarhet, men når den i realiteten, per faktiske premisser, her er, og ellers trolig er nærmere 0%.

Men i og med at første, eller hvilket som helst annet premiss er relativt fundamentalt galt, vil konklusjonen aldri være kvantitativt samsvarende eller kongruent på noen annen måte. Dette trivielle eksempelet demonstrerer kun det at på papiret er noe kanskje logisk totalt ukontroversielt det dog uten at premissene i seg selv korresponder med konklusjonen som søkes, fordi f.eks. den underliggende verdien er et falsum som f.eks. først finnes frem til ved klassisk modus tollens.

Det være seg hva som helst av alle kategoriske presisjonsfeil i premissene som således kan støtte hva som helst av konklusjoner via komplekse, komposisjonelle eller formelt inkonsistente forhold, også i forhold til andre premisser.

Og for at slike predikater skal falskt passere som pseudo-logiske ‘formtagere’ (passivt funksjonsdyktig, anvendt logikk), og ikke formbare (innskutt forklaring: Gyldige logiske predikater er noe som i seg selv ikke er formbart, men som er så lite fortolkende som mulig), innebærer det først at den abstrakt-logiske formen ikke konseptuelt kapres og sådan blir betinges av noen generelle logiske begrensninger. Den særlige opphevelsen av disse begrensingene per innholdets diverse ‘kaskader’ av potensielt (form)ulike, inkonsistente implikasjoner, forekommer som sagt likevel til stadighet og fremstår som bunnsolid, «sann» logikk.

Men opphever man på denne måten logikken og dens logiske begrensinger, opphever man også i effekt den aktuelle logikk som en relevant form for hva man ønsker å få konstatert som «sant» per logisk disiplin.

Hva enn som bryter med logisk form, enten gradvis eller ved diverse pervertering av premisser, opphever således seg selv som relevant og aktivert innhold per sin videre form som et fullstendig argument.

En såkalt «logisk absolutthet» er per spesifikk form determinert av innholdets generelle positive implikasjoner, og sådan på ingen måte «transcendental» eller «absolutt» unntatt sin egen negasjon, hvilket er av massiv betydning og teknisk implikasjon fordi logikk per se, er og blir kun en reduktiv og negerende funksjon.

For å unngå denne utflytende kvalitative falleffekten av for mange inntatte positive pseudo-negasjoner per premiss, må man alltid redusere ned til essens og eventuell redundans for å forkaste eventuelle overflødigheter. Som kanskje kjent, men sjeldent praktisert per de fleste amatører: logikk er mest effektiv og tydelig når det omhandler de enkleste premisser.

Imidlertid består fremdeles noen pseudo-intellektuelle «TAG»-argumenter av 40-50 pseudo-premisser, og er som oftest bare mer fanatiske ad hoc-fordummet nonsens.

Relevant: «Fri vilje» er nesten perfekt nonsens

I denne omgang har vi ribbet oss ned til selve strukturen av det mest utbredte «TAG»-argumentet. Ned til dens faktiske essens a priori, og «TAG’s» ekvivalent til fortellingen om keiserens nye klær, og hva står vi så her igjen med? Noe som i realiteten selvsagt bare er renspikket nonsens:

#(1) «The law of contradiction is reality»

#(2). «Logical absolutes are abstract»

#(3) «Concepts are manifestations»

#(4) «Logic is physically independent»

#(5) «Therefore, logical absolutes are absolute»

#(6) «Since logical absolutes are absolute manifestations, they must exist in a absolute mind»

Conclusion: God exists….

«TAG»-tåper vs. Logikk

«Transcendental argumentasjon» derivert fra forsøksvis, men ofte veldig feilforestill logikk, er latteren til tross meget populært for fanatikeren fordi det gir ham en ellers stor intellektuell trygghet der hvor hans indre «tro» kanskje ikke strekker til utad.

Men de religiøse inspirasjonene og intensjonene overgår som oftest fanatikeres intellektuelle forståelser, hvilket gjør at han gledelig også misbruker det hele, og stiller seg potensielt til høve for eventuell en liten latterliggjøring. Dette skjer dog sjeldent, og i liten nok grad da de aller fleste som går inn i slike «diskusjoner» er for dumme, eller begår den fundamentale feilen som generelt går ut på at den som fremsetter en påstand som «faktisk» også får mest tid til å forklare seg, dvs. i kontekst av kristen-teistiske fanatikere, å snakke rundt seg selv i en enste stor sirkulær, faktisk a priori, gish gallop i flere timer med null av avklaringer.

Transcendental logikk er som jeg nevnte bare et fancy ord for pseudo-paradigmeknusende amatør-logikk, altså noe som knuser og misbruker logikken til det ytterste i hensikt av å nå en ønsket konklusjon, og konstruksjon deretter. Det er relativt small brain «intellekt-muhh-alisme» som frontes av veldig forvirrede eller arrogante pseudo-skolerte som blant annet påstår, i fullt alvor, at slik ‘transe-logikk’ er «evidence» i en epistemologisk kontekst..

Som jeg også var indirekte inne på, er «transcendental-logikk» en plebiansk pleonasme ; smør på flesk-nonsens; komposisjonell-logisk kaoskreasjon som uten å blunke mis-attributerer innhold med logisk form rett som det er, og som dessuten forutsetter at «Gud» nødvendigvis er såkalt «transcendental» til å begynne med, og ellers det at hans undersåtter lever i en verden hvor ingenting annet kan forklares med annet enn: fordi: «Gud». Ikke rart at dette trender da motstykket, som vanlig er «ateister», hvilket heller ikke er en posisjon jeg støtter, men dette er altså dikotomien som styrer diskusjonene mens vi er på vei mot dystopia.

Hva som kan sies å være til felles med Kantianismen, og dens transcendentale formeninger og «TAG», kan vi like gjerne si det på den måten at der hvor Kant preker om universell humanisme og en felles forsonende behov i «Gud» bak både lov og lås, babler kristen-teister om logisk-Gudisme slik at de antakelig skal føle seg litt mer komfortable bak tastaturet og når de fabler om kristendommen sin. Det og misjonstankgangen er hele hensikten.

Problemet er dog at det finnes ingen «transcendental logikk», eller nødvendigvis transcendental validitet foruten hva logikken selv i så fall begrenser, og det med hele konseptets reelle vekter på å begrense. Går man ut av frikirken, og ut på en tungt trafikkert motorvei, vil man i sterk kontrast møte den reelle «logikken» ganske så umiddelbart.

«Logikk» er, og handler om begrensinger, mens «Transcendetal logikk» er det rakt motsatte. Dette vil, og kan tilsynelatende heller ikke fanatikerne forstå. Hva de så gjør er å lese seg snøblind på mye filosofihistorisk møl som de tror de kan bruke som intellektuell ammunisjon i «debatter» og nerde natten lang på RationalWiki.

«Ontological transcendence is to inhabit a world in which human beings are related not only to each other and the broader non-human world, but also – and most significantly – to a Being or beings that exist in an otherworldly or supernatural realm»

Idèhistorikken og intellektualismen bak diverse «TAGs»: Gödel, Gottfried , Goethe, Hegel, Hume, Kant, Descartes, Anselm, Augustine, Aquinas, Aristoteles

Historien forteller oss mye om hvordan mange av disse forstokkelsene og det intellektuelle misbruket er mulig, og hvorfor.

For å først stadfeste noe mer rasjonelt og relevant sådan; det intellektuelt mest teknisk forseggjorte, konstruerte argumentet for Guds mulige eksistens, er det Kurt Gödel som står for.

Gödels argumentasjon er dog helt «sekulær» sådan, og er ikke spesielt tilnærmet typisk transcendental-logisk idioti, men metodologisk langt mer klinisk og logisk korrekt da Gödel var en stor logiker. Gödels argument har visse feil og svakheter ved seg, noe som ikke er kontroversielt å påstå heller, men dette lar jeg være tema for eventuelt en annen gang, selv om det hadde vært høyst rimelig å også ta dette opp i nettopp denne sammenhengen her.

Sammen med Gödel har vi Gottfrid og Goethe. Alle tre velfungerende og oppegående—kall dem sunne intellektuelle størrelser, som på sett og vis ikke bidro, men snarere sto imot mye av den akademiske forpestelsen av logikk per prioritert idè-logiske initiativer og institusjonell dekadens.

Selv Hegel inkorporerer noe tilnærmet en «Gud» i sine kreasjoner, men det på en måte der hans metode; middelet, helliger målet og beakter en «Gud» deretter. «Gud» hos Hegel er allmektig i den forstand at det er både prosess og produkt av menneskets ferd gjennom historien, men uten mer av «transcendentale» traverseringer og forsøk enn som så.

Religioner per definisjon har hat lite med både fornuft og logikk å gjøre. Særdeles så de «vestlige», jødiske religionene av «Abraham», og kristendommen samt dens fortekster. Det går mest på sagn og myter. Og for å øke appellen og «fornuften» i dette innholdet som en gang ble fremsatt, måtte det etter hvert masseres og marineres inn med diverse sekulær-synkretismer. Kristendommen spesielt sådan, og derfor dens mange såkalte «reformasjoner»; hva som i realiteten kun er rasjonaliseringer i form av revisjonistiske fortolkinger.

Veldig få religioner fokuserer på logikk og sådan «fornuft», men de mindre populære, ikke-midtøstlige religionene utmerker seg likevel, og bruker f.eks. mye paradoksalt språk og fremstillinger ellers ment for å utfordre konvensjonell logikk, dvs. hva som er «common sense», som ofte er ganske tilbakestående forestillinger som sirkulerer blant mange.

Kristendommmen per systematikk er til sammenligning mye annet fordummende og fjern—inkonsekvens, avmakt, henfallenhet og passivitet. Så for kristnes forsøksvise forfektelser med dumme «TAGs» blir spesielt ironisk og inkonsistent sådan, for å berettige sin tro ovenfor ikke-troende med bibelen i en hånd og tusen andre bøker de ikke forstår i den andre.

Skal vi finne religiøs lære mer preget av en faktisk høyere fornuft enn f.eks. «gyldne regler» eller «ti bud» kopiert fra Egypt, kan vi like gjerne undersøke Jainismen, og andre retninger innen Hindusime, Daoisme og Buddhismen.

Til og med konformitet-konfusianske skriverier, mange århundrer før figuren «Jesus», byr på mer konsistens enn kristendommens største moral- og samfunns-fornuft, mens mange fanatikere i dagens regressive tider fremdeles fabler febrilsk at kristendommen er, og har vært en slags garanti for et velfungerende samfunn. Altså, enda et fundamentalt logisk feiltråkk og forsøk på å rane til seg historisk suksess.

De intellektuelle synderne

Skal vi rette riktignok pekefingeren mot synderne som først la opp til mye av denne idiotiens misbruk og misfokus i dag, er det på de store «heltene» i skolastikkens Europa, hovedsakelig «Triple TAG-teamet» og AAA-ratinger av kristen-apologeter som Anselm, Augustin og Aquinas.

Presten Thomas Aquinas er vanligvis hyllet av de fleste innbitte apologeter som èn av de aller viktigste kristenreligiøse teoretikerne. Forskjellene mellom Anselms anslag sammenlignet med Aquinas var ikke et spørsmål om metodologisk integritet, men hva som var mest masse-adaptivt. Dette er også grunnen til at Aquinas er såpass hyllet, fordi han på mange måter la det største grunnlaget for videre religiøs synsing for flere.

Aquinas kickstartet, og var sådan en katalysator for den mer moderne kristen-teoretiske synsingen. Nettopp derfor blir Aquinas ofte fremstilt som en stor tenker av mange troende fanboys, fordi han lot dem «tenke» det som var nye baner, men med troen tilsynelatende i godt behold.

Aquinas greide dette ved å generelt sagt systematisk blande kristen-filosofi sammen med fornuft, og da særlig mye avledet aristotelisk lære.

Hans «Summa Theologica» representerer sånn sett en betydelig intellektuell innsats i å rasjonalisere de mange religiøse merkelighetene og manglene med den hensikt styrke den kristne trosbevegelsens rådende forestillinger, temme diskursen og produsere nye påstander man kunne spinne og spille på alt etter som. Dette er altså den samme, videre diskursen vi kan bli vitne til i dag, og som manifesterer seg ganske så tilbakestående i krampeaktige cringe-debatter, hvor masse fanatiske folk tar det meste de har lært ut av alle mulige kontekster mens de også misbruker logisk metodologi helt uaffisert.

Rimelig sett er Aquinas’ såkalte «naturlig teologi» med all respekt et intellektuelt oppkok hvor hensikten per hva som var dens endelige effekt, å fremstille et enda mer idiosynkratisk rammeverk som den katolske kirken kunne banke folk over hodet med for å befeste sin makt ytterligere.

Forskjellen denne gangen var at kirken kunne peke til og opp mot visse «sannheter» om Gud, og at hans verden angivelig kunne «bevises» per «fornuften» ene og alene. På denne måten ble også kirken mindre avhengig av tidligere kristen-konvensjonelle rariteter og metoder mtp. konvertering som f.eks. guddommelig åpenbaringer, tvang samt det å generelt predere på folks psykologiske svakheter. Tidspunktet for denne strømningen rundt Aquinas var også veldig beleilig da blant annet korstogene relativt nylig hadde nådd sitt toppunkt, men som nå slet med dalende rekruttering og minkende iver til pavestyret.

Aquinas var den største når det gjaldt å akademisere og demokratiserte kristendommen i en mer Europeisk progressiv-sosial kontekst, men var likevel ikke den første som forsøkte å harmonisere intellektualisme med idè-logiske skrønehistorier om «sky daddies» og andre absurditeter.

Såkalte St. Augustin (f.354–430) er også en svært betydelig forgjenger av Aquinas, og som kanskje mer fanatisk og mindre rasjonelt tok til med å harmonisere kristne doktriner med hva som var på fote av datidens filosofi, og da spesielt neo-platonismen, uten at akkurat dette vedvarte.

Aquinas’ teleologiske påstander springer for det aller meste ut av hans «Fem muligheter», som i all hovedsak egentlig bare er en samling mer sofistiske spørsmål angående nødvendighetene rundt kausalitet; et spørsmål og åpent premiss som naturlig berører de fleste menneskelige filosofer, inkludert Hume, som på sin side også avsto å dra inn for mye av «Gud» som et kategorisk svar.

Det er dog Descartes og Anselm som er henholdsvis mer teoretisk- og transcendental-interessante i forbindelse med «TAG», men på forskjellige måter.

Uten å gå for mye inn på Descartes, inkludert det som gjør Gödel relevant, så er Descartes åpenbart en større tenker enn de fleste her. Dette mens som hans argumentasjon beholder mye av den nødvendige smarte vitterligheten og således er også flertalls-appellen godt i behold. Descartes hovedargument er på mange måter kun av en kausal-konsepuell betraktning, men mye mer tatt på kornet sammenlignet med amatør-logikk per «TAG» eller Aquinas’ systematiske, religiøse samrør.

Skeptikeren Descartes distinktive argument er konsistent, men likevel logisk ambisiøst, fordi det passer på å slå begge veier, altså også mot de religiøse. Descartes argument er at en årsaks effekter må på en eller annen måte også tilsvare dens faktiske realitet. Med andre ord, Gud befordres å eksistere fordi hans mulighet til å gjøre det eksisterer så fullt, i alle fall med, og i tanke hos hva som er bøyeligheten av så mange redde sinn. Argumentet ble delvis adoptert av andre, deriblant Geniet Leibniz, men som på sin måte formulerte det hele til noe enda bedre, og det med bare noen få ord.

På den andre siden, og på bunnen i bøtta, men riktignok fra mer primitive kår og forutsetninger, finner vi St. Anselm, en annen kristen-fanatiker, med tilsvarende fanatisk fremgangsmåte som, i likhet med «TAG»-bros fremstiller sin indoktrinerte idioti rett som det er.

Hovedsakelig relevant her er Anselm «Proslogion» kapittel 2 og 3, og «Monologium» kapittel 15 (fjerde avsnitt), hvor Anselm aktivt og i kjent stil fra «TAG’s» forkludrer imputasjoner av religiøse forkynnelser med den mest åpenbare fysikalitetens faktum som ville fått Wittgenstein til å svette bøtter og badekar:

På mange måter er dette «TAG» i et ikke så lite nøtteskall, dvs. av en nutcase, som på denne måten (mis)bruker det vi like gjerne kan betrakte som, i hendene på uvørne logikk-operatører, for logisk kortslutninger, hvis betingelse per premiss og innhold ellers karikerer-karakteriserer den logisk-kategoriske form, og derav, manipuler frem den logisk pseudo-validiteten etter og oppå den andre på basis av en falsk kontradiksjon man ikke kunne oppnå uten innholdets kategoriske implisitte—at denne «Gud» er uavhengig form (logikk).

Noen konseptuelle klareringer

På samme sett og vis som at det ignorant å tro at man kan «bevise» seg frem til Gud via trancendental-logiske tåpeligheter og misbrukt logikk ellers, er det like så fornøyelig å faktisk bevitne når logikken slår like hardt tilbake på idiotene som forsøker seg gang på gang.

Om man misbruker logikk for å generere frem bekreftelser på sine egne dumme forestilling(er) via særskilte, feilstilte premisser, blir det uansett like dumt å appellere til logikk for å bevise at «Gud» har skapt og er forutsetningen for alt, inkludert logikk, og det som selvsagt.

For å selv ty til «TAG» i revers, dog kausalt sådan, hvis «Gud» er, eller ikke er, og er underlagt «eksisterende» og «absolutt» logikk, så må «Gud» uansett endre den. Og hvis «Gud» endrer logikken, så er han heller ingen garantist eller ‘logisk objekt’ å regne som, men et subjekt av logikk, altså underlagt, implisitt ikke allmektig, noe som «problematiserer» den saken nok.

Der hvor forklaringens appell, dvs forklaringer som sier: «Fordi: Gud», ikke strekker til, er komposisjonelle forviklinger samt komplekse forestillinger som et «argument» noe fanatikerne kan gjemme seg bak per enda flere Mottes-and-bailey’s. Et enkelt, og økende overveldene eksempel på dette etter hvert som folk blir mer dumme og desperate, er kreasjonist-posisjonen, og f.eks. det fysio-teologisk argumentasjon om «Intelligent design» som pushes ganske så mye. Argumentasjons-appellen i disse premissene baserer seg i all virkelighet på at man ikke forstår kompleksiteter, og derfor forlanger at «Gud eksisterer.» Dummere og mindre «logisk» blir det ikke.

En tilsvarende, og kanskje enda dummere, og derfor også sekulært utbredte med kvasi-variant av «trans-logiske» tanker om universalisme, men på jord, er den moral-teologiske tanken som i det store og hele forestiller at «det kan ikke finnes noen lover, rett og galt, uten en (vår) Gud». Dette selvsagt mer et vikarierende juridisk argument for mer av hva som passerer som system-religion, og hva den av institusjonelle strukturer skal implementere i samfunnet enn hva det tjener som en intellektuell berettigelse for «Gud». Men det fungerer, og har fungert meget godt for få ganske lenge, og har i tillegg pervertert fornuften såpass at alle umiddelbare motsetninger er i ferd med å foretrekkes av de aller fleste som et slags svar på en tiltale som heller burde vært tatt ut mot deres egen idioti.

At alle krefter har en tilsvarende motreaksjon burde dermed være mer enn klart per nå, og det for fanatikere av alle slag.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan