Bokanmeldelse: «The Wealth and Poverty of Nations — Why Some Are So Rich and Some So Poor»

Enda en bok, enda et bestselgende babbel? Selvfølgelig, for denne er også en «New York Times bestseller»—som seg hør og bør når temaet er intet mindre enn hele verdens økonomiske historie! Men verden er ikke vel ikke rettferdig, og økonomisk historie er en endeløs ekersis i og eksorisme av ulikhet, i fall og forfremmelser, forfallets flaks og fremskrittets friksjoner. Spørsmålet er ikke om forskjeller finnes, men hvilke som faktisk betyr noe—og hvilke som er ideologisk illusoriske. Med et så omfattende emne følger nødvendigvis et tilsvarende omfattende arsenal av rasjonaliseringer, reduseringer og rent ut kreative konfabulasjoner. Likeså blir nok denne anmeldelsen ganske omfattende.

Først. Ingen historiebok er «objektiv», og denne er i hvert fall ikke i nærheten av det, men heller ikke uten nytte. De tankesett, teorier og tendenser som Landes forsøker å påstå som både faktiske og uangripelige, er i realiteten en parade av fortolkningsrammer og verdimessige veivalg. Og det er nettopp disse som gjør boken smått interessant, men ikke som et endelig svar på et stort spørsmål. Det er heller en demonstrasjon av hvordan historien kan brukes, misbrukes og forfektes på best mulig vis for å fremstå som uangripelig sannhet.

Den samme leksa gjentas i enhver historisk fremstilling, og denne boken er intet unntak—selv om den egentlig ikke byr på noe særlig mer enn en generisk oppramsing av de store linjene. Standardfortellingen lyder som følger: Noen nasjoner har møysommelig kavet seg opp til velstand gjennom innovasjon, hensynsløshet og en strategisk ransekspedisjon eller to, mens andre har sunket ned i stagnasjon, kuet av byråkratisk vanstyre, systematisk inkompetanse og grenseløs udugelighet. Landes tar for seg dette narrativet, og som forventet er noen poenger mer presise enn andre.

Men én overordnet faktor forblir i stor grad undergravd—om ikke eksplisitt utelatt—selv om den tegner seg tydelig gjennom bokens 600 sider: selve folkeslagene som muliggjorde disse historiske omveltningene. Hvem som faktisk drev endringene, synes imidlertid ikke å være et tema Landes ønsker å dvele ved, i alle fall ikke med samme grundighet som han gjør med værforhold, handelsruter og tilfeldige økonomiske bølger.

Ja, David S. Landes: jøde, for det måtte vel sies—og den store akademikeren han ble med denne boken, sitt magnum opus, tar seg naturligvis bryet med å tone ned visse ubehageligheter, samtidig som han løfter frem andre merkverdige prioriteringer. Blant disse finner vi, ikke overraskende, hans eget folk—presentert i en slags mystisk dobbeltrolle, et Schrödingers Folk, som både «beneficial intermediaries» og historiens evige forfulgte, selvsagt helt uten grunn. Denne tropen er nå så utslitt at den nærmest parodierer seg selv uansett hvor den dukker opp, men like fullt gjentas den her med forutsigbarhetens monotoni—såpass ofte at den går fra å være en kjip og irriterende ideologisk kjepphest til å bli en ren komisk distraksjon under lesingen.

Samtidig benytter Landes enhver anledning til å glatte over en haug av kontroversielle detaljer når det gagner narrativet, mens han med forbløffende iver trekker frem stereotyper om andre kulturer og folkeslag. Blant annet får vikingene—vårt eget famøse bidrag til historiens storheter—sitt pass påskrevet allerede på side 30. Dette etter at Landes, i sitt første kapittel «Nature’s Inequalities», har brukt noen få sider på å postulere at vær og vind i stor grad dikterte Europas heldige skjebne. Til og med Norges klima, hevder han, eksplisitt sådan (side 17), som visstnok ideelt for å avle frem nær sagt hva som helst, mens kontinenter som Afrika og Asia naturligvis alltid har lidd—før som nå—fordi *trommevirvel*: Nedbøren er for høy, ujevn, dråpene for massive og fordampningen for stor, og dette gjorde/gjør det nærmest umulig for Afrika og gjøre noe som helst annet enn å motta mat fra andre. De fleste, foruten svarte nasjonalister og kommunister, skjønner at dette er en forklaring som skurrer, og som er langt unna noen eksakt årsak.

La oss bare med det foreløpig konstatere at Landes’ faglige kredibilitet på dette området ikke er særlig imponerende, og at denne formen for mangel ved produktet som det er gjentar seg på mange andre måter. Han er tross alt historiker, og historikere må ha en forklaring på alt mellom himmel og jord, og når økonomiske og institusjonelle faktorer ikke strekker til, kan man alltids ty til å bokstavelig talt snakke om været. Litt som hvordan dagens politikere skal årsaksforklare og grunngi alt med: «Klima».

Når det gjelder nordmenn (Norsemen), viser Landes en særlig trang til å redusere våre forfedre til et uhemmet barbarfolk drevet av blodtørst og brutalitet—angivelig best kjent for å «kaste spedbarn opp i luften og spidde dem på lanser». Hvor har vi hørt slike skrønehistorier før, mon tro? Og dette til tross for at han i forbifarten, og nærmest motvillig, anerkjenner vikingenes overlegenhet innen navigasjon, militærstrategi og skipsbygging (inkludert hogst av tre)—de faktiske grunnene til at deres ekspedisjoner ble så vellykkede. Snarere enn å være ren destruksjon, var «vikingtiden» en epoke preget av mye diplomati, handel og militær ekspansjon. Vikinger tjente som leiesoldater, handelsmenn og grunnleggere av nye maktstrukturer både inn- og utenlands. Ikke minst i deler av Øst-Europa, hvor deres innflytelse i Russland og Ukraina er veldokumentert. Dette kjenner mange nordmenn, selv i dag, godt til. Men disse nyansene har åpenbart liten plass i Landes’ narrativ, hvor han heller ser ut til å ville plassere dem i et rent voldelig vakuum.

Mye i Landes’ beretninger holder rett og slett ikke mål. I alle fall ikke for andre enn det som må være et veldig lite gjennomtenkt skare generelt. Men boken har sine sterke sider—selv om de ikke ligger i den store helheten eller de komparative drøftelsene som skulle kunne forklare hvorfor noen er rike og andre forblir håpløst fattige. Når det gjelder detaljrikdom i visse segmenter, er Landes derimot skarpere, og flere av disse bemerkningene stemmer godt overens med mine egne kunnskaper om historien. Riktignok er jeg ikke mer enn en lekmann med sans for systematisk tenkning og en intellektuell kapasitet som langt overstiger det de fleste akademikere, men selv fra et slikt ståsted er enkelte deler av boken klart mer informative enn andre. Dette er ikke uvanlig når det gjelder historiebøker, da historikere har gode kilder på noe, mens annet av substans står mer fritt og like gjerne noe som kan grense til folkediktning og «kreativitet».

Særlig berikende var kapitlene «Bittersweet Isles», om sukkerkoloniene i Karibia, Golconda, om britenes herjinger i Vest-India, hvor jeg er underlest. Kapittelet «Celestial Empire: Stasis and Retreat» fremstår ironisk nok for meg det mest solide, hvor Landes sammenligner vestlig-europeisk kultur med den kinesiske. Her viser han et mer utfyllende og detaljert grep om «forskjeller» enn ellers. Boken tar også tidvis for seg historiske skikkelser med en redelighet som harmonerer med min egen vurdering, slik som omtalen av Galileo Galilei (side 181). Videre smaker det godt når Landes vier oppmerksomhet til Adam Smith og kritiske betraktninger derav (side 307), som også viser at han behersker en viss nødvendig presisjon med tanke på fornuftig fortolkning.

Når det gjelder teknologi, vitenskap, økonomi og andre tunge fagkonsepter, er boken imidlertid mer middelmådig og overfladisk. Den står på ingen måte for fall, men fremstår snarere som summarisk enn som en dypere analyse av de mekanismene han later som han gransker. Om dette holder mål som en helhetlig, historisk presis fremstilling er langt mer tvilsomt.

Et godt eksempel på hvordan Landes snubler, finner vi i hans forsøk på å differensiere økonomiske finansieringsfaktorer i kapittel 17, «You Need Money to Make Money». Dette er langt fra bokens svakeste kapittel, men det illustrerer likevel hans tendens til å forenkle og glatte over avgjørende distinksjoner. Når det kommer til finansiering, er realiteten at mye var privat eller basert på kreditt fra både statlige og kontemporære aktører—en kompleksitet Landes mindre elegant overser til fordel for en mer behagelig narrativ som faktisk forklarer lite.

For eksempel omtales «internasjonale kapitalstrømmer» (side 200) som om det var en perifér faktor, når det i bunn og grunn var selve nøkkelen til den økonomiske utviklingen han der forsøker å forklare fremveksten av. De resterende alternativene som nomineres kan i praksis reduseres til det akkurat større pengestrømmer, noe Landes selv—muligens utilsiktet—ender opp med å konkludere senere i boken i en annen sammenheng. Noe av den samme type forvikling ser vi særlig når Landes kort kommenterer hvordan «kommunistene utenfra» omskrev det russiske tsarveldets relativt store suksess i forbindelse med «subsidier» av den russiske stålproduksjonen (side 268). Igjen er det den samme tendensen svært tilstede: fragmentert presisjon i små utsnitt, men en større fortelling som smuldrer ved nærmere ettersyn. Historie av folket, for folket.

Faglig fordypning og forståelse befinner seg i denne boken på et rent folkelig nivå—et sted mellom en lettfordøyelig lærebok og en alminnelig akademisk artikkel for den ikke spesielt skolerte. Når Landes forsøker å gi konklusive og mer sofistikerte svar på hvorfor Europa (som han i kjent eurosentrisk stil angivelig hyller) ble verdens dominerende kraft, gjør han det gjennom en rigid katalog av overfladiske konvensjoner og tomme kategoriseringer. De er brede nok til å favne det meste, men altfor vage og konseptuelt skakkjørte til å være analytisk anvendelige. Selv om det er noe komisk, så forfekter blant annet Landes at slutten på den spanske storhetstiden i bunn og grunn skyldtes at spanjolene var rasister som tok en slags veldig lang «siesta» når de ble rik nok og fordi de kastet ut jødene (side 331), mens de mer «tolerante» britene slo seg ned og tok med konene sine til sine landlige erobringer. Selv om spanjolenes gemytt antakelig later til dette som begynnelsen på en mer folkelig hypotese, og at det er stereotypt nok, er det likevel for store kvalitativ sprik i den påståtte forståelsen samt den store villigheten til å subjektiv fortolke de historiske årsakene hos Landes her. Man kan kritisere spanjolene for mye, men at de lå på latsiden blir nok litt for spakt.

Som enhver liberalist (som jeg antar er Landes politiske gruppering) kretser han forutsigbart rundt sitt eget ideologiske ankerpunkt: personlig autonomi versus autoritarianisme (side 201). Dette er en av de sedvanlige forklaringene fra hans skare, men problemet er at han ikke makter å fylle kategoriene med faktisk substans utover sin åpenbare jødiske forakt for «autokratier» (side 34). Man kunne nesten ledd av ironien: Landes’ eget folk har aldri noensinne klart å stable sammen en stat uten hjelp—ikke engang et skarve fyrstedømme—annet enn i bibelske skrøner om Salomo og en visstnok førti år lang ørkenvandring som, merkelig nok, aldri etterlot seg et eneste spor i historien foruten deres egne eventyrfortellinger.

Den samme intellektuelle lettheten gjennomsyrer hans innlemmelse av Max Webers protestantisk-kapitalistiske hypoteser (side 175). Dette er et av historiens mest overfortolkede og dårlig underbygde dogmer, en forklaring så sterkt farget av religiøs selvforherligelse at det er bemerkelsesverdig at det fremdeles sirkulerer i økonomisk historieskriving, og spesielt hvordan fremhves av Landes, dog med visse forbhold. Hele hypotesen har begrenset historisk gyldighet og er gjennomgående preget av selektiv bevisføring, samtidig som den ignorerer en hel rekke kontrasterende tilfeller som ville gitt en mer troverdig redegjørelse for utviklingen av økonomisk modernitet og samsvar med noe som kan kalles for «kapitalisme».

Når Landes først er inne på annet av etiologiske synteser av historiske årsaker og fenomener, viser han seg faktisk fra en mer kompetent side. Det spørs om ikke disse delene er lånt av andre mer enn et produkt av hans egen eventuelle skarpsindighet. Referansehyppigheten i disse delene kan tyde på det. Landes skisserer trolig derav en relativt konvensjonell men likevel interessant forståelse av imperialismen som en syklisk prosess, altså en kumulativ opphopning av kulturelle fordeler som på sitt høydepunkt ender i en gradvis selvutslettelse gjennom over-ekspansjon og systemisk dysfunksjon. De store mektige kollapser under sin egen tyngde etter hvert som de mister kontroll og glir ut i stagnasjon og ekspansjon. Dette er et poeng verdt sin vekt historisk sett, og er ikke spesielt kontroversielt, men komplekst.

Men redegjørelsen sånn sett har også sine åpenbart selektive brister, særlig når det gjelder Europa. Landes ignorerer egentlig fullstendig den fundamentale, ideelle balansen mellom kulturell homogenitet og hyperlokal konkurranse, som er en av kontinentets viktigste drivere for utvikling, selv de katastrofale sådan, deriblant avviklingen med tanke på svartedøden, som ble til gunst og det nye grunnlaget for et anti-føydalt paradigmeskifte. Og når han først forsøker seg på en forklaring av hvorfor Europa angivelig var «sent ute» med moderne landbruk sammenlignet med Egypt (side 19), ender han opp i en uforståelig intellektuell floke. Ikke bare glatter han gjennomgående over Romerrikets betydning på et ganske absurd vis, men velger å vie plass til å feire dets fall som en slags positiv katalysator for Europas videre utvikling. Denne vesentlige forakten for hva Romerriket representerte er ikke enestående selektiv. Den fortsetter i samme sentimentale spor når Landes omsider kommer med omtale av Bysants, og særlig der kirken rolle på sett og vis ble forsømt av andre faktorer mtp. det Landes tidligere forestiller som hoveddriveren til den europeiske sivilisatoriske utviklingen—den judeo-kristne arven. (side 35). Det er symptomatisk for boken som helhet: enkelte elementer hyperfokuseres på, mens andre bevisst underslås, og det er heller så inkonsistent at det fremstår som ganske fingert.

Det Landes tilsynelatende nok heller ikke forstår eller vil drøfte—selv i sin såkalte «eurosentrisme»—er at europeiske folkeslag alltid har vært best til nettopp tilpasning. De hogget ikke skog før det var nødvendig. De drev ikke jordbruk før det var lønnsomt. De kriget ikke aktivt før de var tallsterke og taktisk overlegne, men i mellomtiden reiste de, handlet og var mobile og smarte i samsvar med naturen. De bygget ikke gigantiske monumenter til sine guder før det tjente en funksjon utover ren fanatisme. De tok også de religionene de på sett og vis ble påtvunget og fragmenterte dem, modifiserte dem, og fikk dem til å fungere bedre enn hva dogmatikerne selv forutsatte. Europeere tok alltid i bruk det de fikk på best mulig måte, og det de fikk av ideer forbedret de mer effektivt og raskere enn noen andre.

Men å kunne trekke denne konklusjonen på bakgrunn av Landes’ såkalte «mesterverk» krever imidlertid at man leser langt mellom linjene—og tidvis utenfor dem, fordi mye gjøres for å rasjonalisere det meste av forskjeller og formuer, deriblant når Algeries industrieventyr så smått smyges under lupen. (side 508)

Alt dette sagt, til tross for det gjennomgående kritiske lyset, vil «The Wealth and Poverty of Nations» for de fleste «intellektuelle» sannsynligvis fremstå som nettopp det—en kritisk innvending mot dem som har gjort det til en livsoppgave å rasjonalisere økonomisk stagnasjon med imperialistiske traumer og «strukturell» urett. Landes er i det minste uanfektet av slike floskler og tar vel «eurosentrismen» mer i forsvar enn han kan sies å kritiserer den. Landes kritiserer egentlig ikke mye, men pusler rundt. Man kan i det minste anerkjenne at han ikke kryper for de mest idiotiske akademiske inkvisitorene, men versjonen han serverer er likevel såpass konformt kompromittert at han knapt unngår å fremstå som tannløs. Han argumenterer iherdig, til tider lovende, men aldri for dypt. Han forsvarer vestens overlegenhet, men aldri på en måte som ville sette ham eller hans eget folkeferd, som hyppig nevnes, i skuddlinjen. Det han ender opp med, er en analyse som er akkurat krass nok til å gjøre liberale akademikere småsvette, men ikke skarp nok til å rokke ved den moderne økonomiske diskursens selvforherligende ortodoksi eller humanistiske, demokratiske historieforståelsen.

Og det er derfor «The Wealth and Poverty of Nations» i bunn og grunn er passé. Landes leverer en retrospektiv triumferklæring for Europas økonomiske storhet, men han gjør det i en form så nedtonet, så akademisk fromt, at han ender opp med å forvandle det som kanskje kunne vært et mer sviende akademisk oppgjør til en halvhjertet dog detaljert kronikk for det som allerede er åpenbart.

Vil boken opplyse? Den prøver, og muligens til en viss grad. Den tar tross alt for seg et enormt felt og er på 655 sider inkludert referanser. Vil den provosere den kritiske leser? -Knapt nok. Byr den på noe brutalt av ærlige innsikter? Absolutt ikke. Foruten noen fakta jeg tidligere ikke har merket meg, og som jo både var finurlige og nyttige, og med en ganske rik litteraturliste fra andre historiske verker, så er ikke denne bestselgeren noe man går glipp av. Derfor var det vel også en bestselger?

For å si det enkelt—og litt snilt—Landes feiger som forventet ut. Ikke at forventningene mine var særlig høye heller da jeg så både tittel og ikke minst forfatterens navn. I stedet for å bære eurosentrismen som en fakkel og brenne ned de samme klamme, nærmest mosegrodde dogmene som til de grader dominerer i historisk-økonomisk diskurs, leverer han en middelmådig forsvarstale, et lappeteppe av en analyse som aldri tør å trekke linjene helt ut selv om de mer intellektuelle indisiene og empirien til tider er der. I stedet starter han ofte i feil ende, nøster seg mot en konklusjon som enten motsier seg selv eller drukner i halvhjertede forbehold.

En bok med The Wealth and Poverty of Nations’ ambisjoner burde ikke føles som en intellektuell balansedans pakket inn i ideologisk kamuflasje—men det er hva vi får.