Bokanmeldelse: «Omnipotent Government»: ‘The Rise of the Total Market’

Blant de mange bøkene som forsøker å forklare krig, tyranni og ideologiske fallitter, står «Omnipotent Government» igjen som noe ganske særegent, og da i den svakeste forstand, for von Mises forstår åpenbart ikke hvordan han i dette verket, denne nærmere 300 sider lange ranten (antakelig febrilsk forfattet på slutten av WW2) selv tydelig avslører drivverket bak den ideologiske dynamikken som i dag undergraver suverenitet, fellesskap og orden: «staten». I forsøket på å analysere nasjonalstatens forfall med den tyske nasjonalsosialismen som premiss, ender han håpløst med å forsvare «markedet» som det absolutte herredømme og den universelle løsningen på alt som måtte være menneskelig betont. Det som hevder å være en kritikk av «totalstaten», viser seg i realiteten å være en trosbekjennelse til totalmarkedet. Et oppgjør med markedets meningsmonarki og liberalismens dissonante dogmer ligger dermed ikke i boken selv, men i behovet for å lese den for å forstå hvorfor er nødvendig.

Von Mises sentrale tese er at «kapitalismen», der forstått som uhemmet, uregulert og grenseløs markedsorden, representerer den «eneste farbare vei til fred, rasjonalitet og stabilitet». Alt annet er kaos. Mises’ posisjoner og fremstillinger tatt i denne boken har hverken historisk berettigelse eller særlig teoretisk forankring, men fremstår snarere som blasert økonomisk metafysikk, der markedets prinsipper tilskrives nærmest eskatologisk betydning. Menneskelig erfaring, statlig autoritet, folkelig suverenitet og kulturelle særegenheter reduseres sådan til «forstyrrelser» i et system som ifølge Mises ville fungert komparativt perfekt, dersom det fikk operere uavbrutt av nettopp politikk og historie.

Mises hevder at bare gjennom det han kaller «perfect capitalism», altså via et universelt, grenseløst og ukrenkelig markedssystem, kan menneskeheten frigjøres fra krig og konflikt. Han tilføyer at «durable peace is only possible under perfect capitalism», og trekker deretter den logiske slutningen at alle former for proteksjonisme, statlig styring eller territoriell selvhevdelse ikke mindre enn nødvendigvis leder til vold. Foruten at denne analysen er fullstendig fraværende og hentet rett ut av tynn luft, fungerer den samtidig som et utmerket ‘utgangspunkt’ for en totalt avpolitisert og reduksjonistisk dogmatikk. Ved å gjøre markedet til normativ målestokk for alle samfunnsforhold, opphever Mises, for sikkerhets skyld, også skillet mellom økonomi og moral, mellom fornuft og tvang, mellom «frihet» og administrasjon.

Sitatet og fortellingen fra von Mises generelt fremstår mer som et normativt imperativ enn som produktiv analyse, og for å opprettholde denne rasjonaliserte universalismen må alle former for nasjonal selvbestemmelse reduseres til restkategorier fra en tilbakelagt epoke. Dette innebærer så at «suverene» stater, i den grad de forsøker å kontrollere ressurser, innvandring eller handel, ifølge Mises opptrer i strid med den «globale» fornuften. Det impliserer videre at enhver stat som forsøker å ivareta egne borgere mot markedskreftenes transnasjonale logikk, i realiteten trer frem som fredsfiendtlig aktør. Når han hevder at «government control leads to economic nationalism and thus results in conflict», er frykten for vold bare et vikarierende argument, mens bruddet med økonomisk liberalitet i seg selv forstås som et nærmest ontologisk problem.

Hele denne forøvrige posisjonen forutsetter en befolkning som både er rasjonell, markedstro og villig til å gi avkall på enhver kollektiv identitet, og Mises er ikke så dum at han ikke skjønner såpass – han sier det helt åpent. Han beklager seg riktignok over at folk flest er for uintelligente til å forstå økonomisk teori, og fastslår til slutt at liberalismen er «impracticable because most people are still too unenlightened to grasp its meaning.» Det er her Mises’ virkelige, skrøpelige kjerneforståelse kommer til overflaten.

Folkestyre, som selvstendig prinsipp, har nemlig ingen plass i Mises’ modell. Demokratisk myndighet, forstått som nasjonal og folkelig kontroll over økonomiske vilkår, skal derfor vike for prissettingens rasjonelle overstruktur. Det som fremtrer i etterkant, minner dog lite om noen politisk orden og langt mer om hva som er en faktisk uunngåelig teknokratisk verdensadministrasjon når man først godtar visse premisser à la Mises, der kapitalflyt forskyver beslutningsgrunnlaget og folkelige prioriteringer viskes ut i prosessen.

Innflytelse kanaliseres ikke gjennom debatt og deltakelse i Mises’ verden. Den skal fordeles i henhold til posisjon i markedets svirrete sirkulasjonslogikk. Og spørsmålene dette eventuelt reiser, dreier seg ikke om stråmenn eller hvilken fæl kommunist som sitter med kontrollen. Det dreier seg om selve markedsstrukturen, som produserer konsentrasjon og konsolidering helt automatisk, apatisk gjennom en form for systemisk treghet som simulerer orden og pulveriserer politisk ansvar. Alt dette som en slags ideologisk økonomi, mens selve mekanismene like gjerne kan fremstå som ubegripelige for de fleste, forbli uadressert og bemektige seg videre som universelt ubestridelige blant akademikere og sofa-filosofiske libertarianere.

Relevant: Libertarianisme: Frihetsforkynneri, ideologisk fallitt og mer intellektuell infantilisering av realpolitikk

Det synet Mises legger frem, er strukturelt innrettet mot å gi institusjonell legitimitet til finansmakt og nasjonsødeleggende finansialisering og korrumpering: utnyttelse og misbruk. I dette systemet finnes det intet rom for nasjoner som forsøker å beskytte sin jord, sitt språk eller sine arbeidsplasser og sin såkalte «middelklasse». Det finnes heller ingen plass for stater som avviker fra global kapitals krav til lønnsnivå, migrasjonsmønstre eller markedsadgang. Herfra etableres den meget korte (snar)veien til selveste «liberalismen» slik vi kjenner den i dag: globalismens ideologiske, venstre-humanistiske befestning og de pseudo-nasjonalekonservatives luftslott. At Mises eksplisitt ønsket kulturell ensretting er kanskje tvilsomt, men langt mer trolig er det at han aldri forstod hvordan hans religiøse markedstro gjorde enhver suveren handling suspekt, og enhver nasjon irrelevant som rasjonell kapasitet og systemisk aktør.

Selektiv universalitet og den økonomiske verdensstats apologet

Mises’ ideologiske rammeverk presenteres som universelt, men gjennom hele boken fremstår det klart at denne universalismen er av taktisk art. Når han beskriver de økonomiske vilkårene for fred, insisterer han på at alle nasjoner må åpne sine markeder, oppløse sine reguleringer og godta en global arbeidsdeling hvor ingen har krav på særstilling. Dette fremstilles som høymoral, men er i praksis strukturell tvang og anti-frihet, anti-fornuft. Likevel blir det aldri presisert hvordan denne såkalte «liberalismen»—markedsliberalismen—skal anvendes i tilfeller der et folk, en stat eller en identitet faktisk nekter å innrette seg. Det gis ingen svar på hva som skjer dersom noen rett og slett ikke vil være med. Det forutsettes i stedet at alle, over tid, bare vil forstå at Mises har rett, og dermed bøye seg for logikkens og kapitalens nødvendighet. Ikke gjennom forhandling, men gjennom gradvis «global» assimilasjon med sterke overnasjonale strukturer.

Et annet slående fravær hos Mises gjelder forholdet mellom hans økonomiske teori og den jødiske selvforståelsen han aldri eksplisitt berører. Mises’ lojalitet til sin egen identitet er forståelig, gitt samtidens «antisemittiske» klima, men det svekker ikke det analytiske poenget: det finnes ingen spor i teksten av at den samme åpne, grenseløse verdensordenen som kreves av europeiske nasjonalstater, også skal gjelde for jødiske kollektiver, altså, de som i realiteten står nærmest toppen av denne finansielle verdensordenen. Hans «liberalisme» er også helt grenseløs i teorien, men aldri i praksis der hvor det ville undergravd historiske fellesskap han selv står nært. Helt standard hykleri. Han skriver langt og inngående om hvordan «etatism» (statsansatte) og evt. nasjonalisme fører til konflikt, men behandler aldri jødisk separatisme, autonomi eller kollektiv bevissthet som et problem. Tvert imot gis det rom for å fremstille jødene som naturlige bærere av en fredelig, rasjonell og liberal samfunnsorden, dette i sterkt kontrast til de fæle, «dumme tyske massene», som angivelig aldri forsto logikken bak markedsøkonomien eller lovene som forsøkte å disiplinere deres reaksjoner i Weimarrepublikken. Det levnes liten tvil i teksten om hvem som skal tilpasse seg hvem.

Dette avslører det som i praksis fungerer som en abstraktgjort, asymmetrisk og finansdominert doktrine. Når europeiske folk forsøker å styre og beskytte egne arbeidsplasser, språk, næringer eller demografi, stemples det som proteksjonisme, «etatisme» eller direkte som «krigsforberedelse», aggressivt og ekstremisme. Når jødiske kollektiver organiserer seg nasjonalt og søker territorial kontroll i Palestina, tolkes det som en naturlig reaksjon på «forfølgelse», og fremstilles raskt som en «frihetssøkende» bevegelse mot barbariet i islam – fremfor det som snarere og sannere burde forstås som en nærmest Newtoniansk reaksjon. Samme historiske press eller sivilisatoriske vilkår tilkjennes aldri europeisk nasjonalisme. Hvor det for noen—som den fiktive Kong Salomo kontra den reelle Jørgen Hattemaker—handler om overlevelse, fremstår den andre rutinemessig som et eksistensielt overgrepssyndrom.

Den samme selektive forståelsen preger også synet på økonomisk makt. Mises skriver som om markedsøkonomien er en nøytral arena der alle konkurrerer på like vilkår, men ignorerer at det kapitalistiske systemet allerede er utviklet i en retning som favoriserer nettopp de strukturene han påstår er uavhengige. Det finnes ingen refleksjon rundt hvordan finanskapital, flernasjonale selskaper og medier historisk har konsentrert makt på måter som undergraver både lokal og nasjonal autonomi. I stedet opptrer han som om verden starter på nytt hver gang prisen settes. Dette idealet om et evig økonomisk nå, løsrevet fra historie og maktforhold, minner mer om religiøs fornektelse enn om analytisk disiplin. Det er febrilsk, faktisk fanatisk, og katastrofalt sneversynt fra av en slik antatt akademisk støpning som selveste von Mises av mange ses for å være.

Inkonsistensen og den historiske inkonsekvensen som ideologisk lar seg demonstrere den dag i dag, er mer enn klar hos von Mises når han fastslår at «a socialist world government could also abolish the historically developed inequalities between the citizens of comparatively overpopulated areas and those of underpopulated areas», men straks avviser hele muligheten fordi vestlige arbeidere aldri ville gi fra seg sine privilegier, bekrefter han implisitt at ulikhetene ikke kun er økonomiske, men i mye større grad strukturelt og geopolitisk forankret. Likevel insisterer han på at det frie marked i seg selv skal stå for denne antatte «utjevningen». Det er en merkelig fornektelse: I samme resonnement innrømmer han jo at folk aldri vil godta det han hevder er rettferdig. Så hva er den geniale, humane og morale løsningen? Ikke rettferdighet, men underkastelse under prissystemet, og altså et system han vet at de fleste hverken forstår eller kontrollerer.

Slik avslører Mises sitt eget anti-demokratiske, pseudo-liberale paradoks. Hele hans verdensbilde hviler på en idé om rasjonell, aktørbasert tilpasning samtidig som han innrømmer at flertallet av mennesker ikke er rasjonelle. Hans politiske filosofi bygger fundamentalt på forestillingen om at økonomisk frihet fører til fred samtidig som han medgir at slik frihet må gjøres ukrenkelig for at noen form for orden skal kunne opprettholdes. Det liberale prosjektet avhenger dermed av en befolkning som ikke finnes, men som i så fall må skapes med tvang via innvandring, og en tullete anti-rasjonalitet som ikke eksisterer, samt en «verdensorden» som bare lar seg opprettholde av dem som allerede har makt til å ignorere den.

Kapitalens verdensorden og etterkrigstidens teknokratisk-liberale triumf

Når skakkjørte skikkelser som von Mises hevder at en stabil verdensorden kun kan oppnås gjennom en grenseløs og uhindret markedsøkonomi, beskriver han i praksis det som senere skulle realiseres: en ny verdensmakt formulert som funksjonell imperiestruktur, der økonomisk logikk tar over for politisk suverenitet. Det han fremstilte som rasjonell nødvendighet, ble etter krigen omsatt til doktrinær politikk: Bretton Woods-systemet, IMF, Verdensbanken, WTO, frihandelsavtaler, EU og dets såkalte «fire friheter», samt den permanente ekspansjonen av global kapitalflyt. Dette er infrastrukturen i en post-politisk verdensorden maskert av diverse akademiske abstraksjoner og idébårne institusjoner.

Og det er nettopp denne verden Mises bidro til å tenke frem, selv om han aldri selv satte sammen dens teknokratiske fasade. Den markedsbaserte verdensfreden han forutsatte, krevde at politikk ble omformulert som administrasjon, og at folkestyre ble underordnet økonomisk rasjonalitet. Her trer teknokratiet frem som vokter, forvalter og bail out-bikkje. I fraværet av nasjonal handlekraft, og i ly av markedets påståtte nøytralitet, oppstår et system der avgjørelser fattes uten folkelig legitimitet, men samtidig fremstilles som objektive, krisedrevne og nærmest uunngåelige; politisk beleilige.

Relevant: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Når Mises hevder at «there is no remedy available if men are not able to realize what best suits their own welfare», dreier det seg ikke om noen avsluttende intellektuell konklusjon. Det er selve ideologi-juksekoden som aktiveres. Her formuleres faktisk selve rettferdiggjørelsen for å frata folk den faktiske kontrollen over egne nasjoner og rammebetingelser.

Det som ofte presenteres som «frihet» viser seg i praksis å være fullmaktsstyre gjennom kredittlinjer, kapitalkonsentrasjon og kontraktsvilkår. Den økonomiske friheten Mises hyller, forutsetter strukturell tilgang til kapital og distribusjonsmidler. For alle andre reduseres «frihet» til en dikotomi av forbruk og betalingevne. «Markedets» påståtte rasjonalitet fungerer som forsvarsmur for finanssystemets interesser og som slagvåpen mot enhver statlig inngripen som setter kulturelle, sosiale eller nasjonale hensyn foran effektivitet og konkurranse. Dette er dagens virkelighet.

Der «Omnipotent Government» ser markedet som fredens garantist og staten som problemet, har etterkrigstiden demonstrert hvordan markedets institusjoner, når de frigjøres fullstendig, selv utvikler statlige egenskaper. I dag finnes det knapt en eneste nasjon som kan føre en selvstendig økonomisk politikk uten å forholde seg til internasjonale rentemarkeder, valutareguleringer, importavhengighet og kontraktsmessige bindinger. Suverenitet har i økende grad blitt en juridisk kulisse, mens selve beslutningsrommet stadig sneves inn og styres av uangripelige aktører ingen har valgt, med frontmenn og forpliktelser ingen egentlig heller har stemt frem.

Von Mises ville kanskje reagert på enkelte utviklingstrekk, særlig dersom de brøt med idealene om fri konkurranse og åpen handel. Men han hadde ikke åpenbart ikke noe velutviklet begrepsapparat for å forstå eller kritisere de strukturelle konsekvensene av kapitalens globale fristilling. Han hadde heller ingen faktisk god forestillingevne som informerte han om at «markedsfriheten» selv kunne produsere en helt vanvittig maktkonsentrasjon, karteller eller kulturell oppløsning.

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

«Kapitalismen» blir hos Mises heller ikke forstått som historisk prosess med konkrete materielle følger og videre mekanismer, men heller forvirrende forstått og formidlet som ren rasjonalitet, totalt løsrevet fra tid, sted og virkelighet. Det er denne konseptuelle blindheten som gjorde både hans ideologi og hans frihetssnusfornuftige følgere så evig anvendelige for ettertidens verdensordensbyggere.

Von Mises eventuelle eksplisitte økonomiske filosofi tilbyr intet reelt motstandsverktøy, ettersom motstand i seg selv oppfattes som irrasjonell, et avvik fra den optimale allokeringen, en «feil» i modellen. Når hele den politiske sfæren underordnes økonomisk rasjonalitet, reduseres uenighet til markedsuro, budsjettprioriteringer tolkes som feilallokeringer, kulturell beskyttelse fremstilles som ineffektivitet, og sosial stabilitet forstås som kunstig inngripen i en prosess som i prinsippet skal gå av seg selv. Innenfor dette rammeverket finnes det ikke rom for folkelig identitet, ingen plass for nasjonal sammenheng, og ingen moralsk autoritet som ikke kan måles, prissettes eller konverteres til lønnsomhet.

Omnipotent Government kommer dermed aldri i nærheten av noen konseptuell kritikk av maktens misbruk eller tilgrensende forhold. Det fremstår snarere tvert imot som en håndbok i hvordan makten kunne fratas folket, kamufleres som rasjonalitet og gjenoppstå som en nyføydal kapitalstruktur, løsrevet fra ansvar, immun mot innsigelser og drevet frem av økonomisk apati, liberal-nihilisme, institusjonell nøytralitet og ideologisk tvangsassimilasjon under dekke av fornuft og apriorisk markedslogikk.