Nasjonen Norge trengte – og trenger – jødene, da som nå

Ett hundre år! – Verdens nordligste synagoge, som er i aktiv bruk.

Derfor så vil jeg – på vegne av regjeringen og nasjonen – gratulere med ett århundre med et inkluderende jødisk samfunn i denne bygningen, dette gudshuset, samfunnshuset – som rommer så mye:

Høytider, seremonier ved livets gang, konserter, måltider, museum og mye mer.

En bygning som har vært vitne til okkupasjon, ødeleggelse og fordrivelse.
En bygning som også har skapt – og skaper – fellesskap, omsorg og glede – slik som i dag.

Ja, om disse veggene kunne tale, så hadde vi fått en historie om det vakre blå taket – som jeg hadde hørt om – og nå fikk se – ja, om himmelen kunne hviske.

Arkitekten bak dette bygget – denne stasjonsbygningen – var Georg Andreas Bull. Det er også arkitekten som tegnet Vestbanen i hovedstaden, Oslo, min by – nå Nobels Fredssenter – et bygg for fred og menneskerettigheter.

Her i Trondheim ble togstasjonen i 1925 et hjem for en av de store verdensreligionene og en liten gruppe mennesker, de nordenfjeldske jødene.

Hit kom de første – som vi nettopp hørte – på 1880-tallet, drevet av fattigdom og forfølgelse. Og jeg er glad for at nettopp Trondheim og Norge ble et ‘stopp’ for denne ‘jernbaneferden’, om man kan si det slik, dette lille ‘toget’ av jøder som kom.

Fordi nasjonen Norge trengte – og trenger – jødene, da som nå.

Vi trenger – og la oss erkjenne det – ulike kulturer, ulike trossamfunn, ulike tradisjoner – for å kunne utvide, fornye og berike vår felles norske identitet.

Et ensartet Norge kan aldri være et mål – det blir vi fattigere av. Et Norge med livskraftige, synlige og trygge minoriteter – det er et mål – som gjør alle mennesker tryggere.

Et Norge hvor man kan si: Jeg er stolt over å være jøde! Stolt over min tro, min fortelling og min kulturarv. Det har vi alle et ansvar for.

Jeg er glad for at jeg har lært så mange jøder å kjenne gjennom mitt politiske arbeid – og også i privatlivet. Dere har gjort mitt liv rikere og perspektivene større.

Men stasjoner og tog – vet vi – kan også bringe vonde og fryktelige minner.

Ikke minst om jødene fra Trondheim og Oslo som i 1942-43 ble deportert – først med skip – så med godsvogner – rett inn i det industrielle folkemordet.

Mange har gått langs toglinjene til de fryktelige endestasjonene. Og noen av oss var med på dette nå i januar, åtti år etter frigjøringen av Auschwitz-Birkenau.

Der møtte jeg tidsvitnet Chana Arberman – som sitter her i salen nå – født i Polen, senere bosatt i Trondheim. Hun mistet førti familiemedlemmer i holocaust.

Det var på dagen i dag, 26. oktober 1942, at alle jødiske menn over femten år i Norge skulle bli arrestert og ført til leire, også her i regionen, som Falstad. All eiendom ble konfiskert, og loven om inndragning av jødisk formue ble vedtatt.

Få jøder kom tilbake, og det ser vi av alle «snublesteinene» rundt om her i Trondheim – og i Oslo og andre steder.

Men det blomstrende jødiske livet fra før krigen – det kan vi lære om i museet, og i forestillinger som «Nerbyen – et blaff i historien». Og av hvordan dagens jødiske samfunn reiser seg, viser oss og deler sin kulturarv. Det er bra!

Jeg vil takke for igjen å få møte Chana her i dag – et av våre absolutt sterkeste tidsvitner – da Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen og jeg møtte deg den gangen i januar. Vi satte oss ned, og det gjorde et sterkt inntrykk å høre din historie som du delte med oss.

Jeg har møtt – og møter – mange i det jødiske samfunnet. Sist uke – menigheten i Oslo.

Også om 7. oktober 2023 – og nå siterer jeg fra en ung jøde i Oslo: «Den dagen endret det å være jøde i Norge.» Vi har hørt det. Det har blitt vanskeligere, mer utrygt, mer ensomt. Antisemittismen og jødehatet har økt.

Alle vonde følelser og sterke meninger og ytringer om den brutale konflikten i Midtøsten har skapt et betent ordskifte. Det er fryktelig trist.

Vi må alle sammen ta et ansvar for å møte dette – for antisemittisme er som et virus, og som det sies – det går i bølger – men jøder kan dø av viruset, det har historien vist, for så alvorlig er det.

Og derfor vil jeg bruke anledningen i dag – som er en gledens dag, men som de fleste jødiske høytider også er – en sammensatt dag, hvor vi blir inspirert av det som ligger bak, til det som er nå, og til også å se fremover.

Vi skal virkelig gjøre vårt – som offentlige myndigheter – for å beskytte, bekjempe og forebygge. Ikke bare ved de store overskriftene, men som ungdommen forteller oss, også ved de enkelte kommentarene som kommer i ulike sammenhenger. Slik vil vi ikke ha det!

Vi skal beskytte, bekjempe og forebygge – og motivere til tolerante holdninger overfor alle trossamfunn. For eksempel i skolene, ikke minst der.

Hvis urett rammer jødene, så rammes vi alle i det norske samfunnet.

Politiske og religiøse ledere har et spesielt ansvar for å gå foran. Det ansvaret skal vi ta – for å stå opp for menneskeverdet og likeverdet.

For antisemittisme er den reneste menneskeforakt og skal ikke tåles.

Og da trengs det kunnskap, ikke minst i skolen. Kunnskapsmangel fyrer opp under fordommer.

Dette gjør dere i Trondheim noe med. Og det inspirerer også utover byen. Dere inviterer inn og åpner opp. Nå er kulturfestivalen femten år – det er imponerende – og det viser oss et miljø i vekst.

Fortsett med å gjøre det jødiske samfunnet mer kjent, mer levende og synlig. Vi trenger å oppleve og lære. La meg si det slik: Bli aldri stille.

Min erfaring fra jødiske personer i Norge er at det skal nå mye til – og det er bra – og det heier jeg på.

Med dette vil jeg gratulerer synagogen, den nordligste i verden i aktiv bruk, noe vi kan være stolte av – og de gode menneskene som fyller den i dag – med ett hundre år!

La oss alle gå i fred.