«Antikrati» — Funksjonelt, Fremtidsrettet, Faktisk massedemokrati

DEL I: Samtidens demokratier er hverken folkestyrte eller ide-teoretisk holdbare

Dagens utgaver av vestlige «demokrati» er en idealistisk idé. «Demokratiet» som insisteres på folkets vegne, og som forsøkes fremstilt som en essensiell del av samfunnet, er i realitetn en salig «humanistisk», sekulær visjon og illusjon av fornuft mer enn noen faktisk styringsform av særlig konsekvent politisk funksjon.

Dette såkalte «demokratiet» som foregis som fundamentalt for våre forestillinger av et forbilledlig samfunn, er imidlertid enda en politisk ideologi, og som langt fra nødvendigvis er faktisk i stand til å leve opp til sine egne såkalte idealer i praksis. Dette helt på lik linje med mange andre ideologiske abstraksjoner som e.g kommunisme—et konsept som ofte fremheves som diametralt av «demokratiet».

Den ideologiske propaganderingen av «demokratiske verdier» i vesten har gått såpass langt forbi hva som er rimelig at «demokrati» som begrep; dets rekkevidde og institusjonelle omfang, er nært sagt blitt helt synonymt med alt fra «frihet» til «sikkerhet, og forskjellen på selveste «onde» og «gode» mennesker. Er man mot eller engang kritisk til «demokratiet», så er man for de fleste lett å fremstilt som ond og tyrannisk.

Demokratiets funksjon forutsetter fremfor alt en type naiv tillit til forutsetningen at systemet er faktisk prosesskompetent nok til å levere både rettferdig og representativ styring for et stadig mer pluralistisk samfunn. Men som følge av «demokratiets» faktisk fundamentale, funksjonelle dysfunksjon har det i økende grad blitt mer en utopisk ideologi enn noen pragmatisk løsning på problemer som er stedegen ideologien.

Et system som baserer seg på, og skaper mer internkonflikt enn det kan løse, er ikke et fullverdig styringssystem, og kan ikke engang kvalifisere som en ‘sosial prosess’, selv om dette er hva mange demokrati-forkjempere forsøker å rasjonalisere det som når de konfronteres med systemkonflikter.

I denne forstand mangler «demokratiet», som et forsøk på et styringsdyktig system, funksjonell ansvarlighet og helt konkrete praktiske politiske konsekvenser for både de folkevalgte og folket selv. De demokratiske svakhetene og regelrette manglene i «demokratiet» åpner opp mulighetene for kollektive misdannelser og all slags manipulasjon og korrupsjon samt evnen til å relativt korrigere for de mange idealistiske politiske forestillingene når de omsider møter den fysiske realiteten.

Det konseptuelle slingringsmonnet—altså de mange manglene vedrørende «demokrati» som et politisk parlamentarisk system, er altså alt for omfattende og forskjellige til at det i det hele tatt kan effektivt fungere som et som faktisk masse-demokrati. I stedet fungerer det mer utmerket som et politisk kontrollsystem som er vidåpent for konsoliderende og korrumperende interesser som snarere styrer over folket i form av flere splitt og hersk-strategier, og hvor de kontrollerte og ideologiske mediene er den største medløperen til det hele.

Demokratiet på vei til å bli en meningsløs konstruksjon, fjernt fra sine opprinnelige og mange tiltenkte kjerneverdier som blant annet nasjonal suverenitet, ansvarlighet (underminert og rasjonalisert av kontrollerte organisasjonsapparat) og folkets makt.

Denne utviklingen, forsterket av overnasjonale krefter og deres korrupsjon og konsolideringer, har også ført til en vesentlig svekkelse av nasjonal styring og overordnet suverenitet. Det som står igjen som faktisk «folkestyre» er knapt noe å feire i dagens «demokratier».

Kritikk av «demokratiets» grunnleggende svakheter

For ordens skyld, «demokratiet» sikter til dagens praksis av idéen som er demokratisk styring. Og for å begynne med det mest grunnleggende, innebærer demokrati at den vesentlige styrings-makten tilhører flertallet, noe som i seg selv er en kognitiv-konseptuell feilslutning.

Demokrati antar derfor alltid naivt at flertallet som regel vil handle i tråd med fornuft og «sannhet», men uten dette nødvendigvis er tilfelle.

Videre sånn sett, er det nemlig en illusjon å tro at realiteten kan formes etter flertallets forestillinger. Enda mer naivt og idiotisk er det å tro at flertallets forestillinger i «demokratiet» ikke er annet enn svært egnet til å la seg manipulere politisk. Den «masse-demokratiske» politikken er i realiteten kompleksiteter redusert tilnærmet største intellektuelle fellesnevner, altså flertallet. Men demokratiets grunnleggende antakelse om at flertallet har rett, dreier seg sådan kun om hvem som er flest og makt derav, hvilket som evident regel er helt irrelevant og ofte det stikk motsatte når det gjelder komplekse og selv verdibaserte beslutninger.

Demokratiet mangler også et minimum av helt klare og konsistente systemegenskaper i en større forstand, det vil si, noe som rasjonelt og realistisk kan sikre at demokratier fungerer fornuftig og politisk objektivt. I stedet fører demokratier ofte til beslutninger som er mer ideologiske enn hva de er i nærheten av å være pragmatiske til tross for deres lovpålagte utredningsprosesser.

Et sant funksjonelt styringssystem må være makt-dynamisk og derav relativt mekanistisk ‘prosessåpent’ for nødvendige forandringer. Det moderne masse-demokratiet mangler det aller meste av slike mekanismer, mens fokuset på å beholde flertalls-makten gjerne forblir den politiske førsteprioritet på bekostning av reell problemløsning, debatt eller konsekvensanalytiske forbedringer.

«Demokratiets» svake «styrker» og pseudo-elitistiske problem

«Demokratiets» mange svakheter og fallitter rasjonaliseres som «det beste som har blitt prøvd», og som «vi’et» har av systemet selv. Dette innebærer at veldig mange, ofte majoriteten, av de demokratiske forkjempere og dets demagoger, ikke er i stand til å engang erkjenne at «Demokratiet» egentlig ikke er i nærheten av å faktisk fungere på den måten de gjerne ønsker å forestille seg, og i alle fall det som like gjerne kan betraktes som deres undersåtter.

Heldigvis er Antikrati som system såpass perfekt og uomtvistelig bedre på alle måter som «Demokratiet» foregir, at jeg egentlig ikke trenger å kritisere «Demokratiet» i det hele tatt som en del av et større argument for å fremme Antikratiets implementasjon i vestlige samfunn.

Det Antikratiske konseptet er så folkelig forståelig og ellers appellerende til de aller fleste når det først legges fram og forklares, at de vil forkaste illusjonen som er det konvensjonelle folkestyrte «demokratiet» med mindre de sitter med en betydelig systemmakt allerede. Etablissementet av «demokratiske» organisasjoner, institusjoner og eliter er betydelig, globalt som nasjonalt, og denne «eliten» vil gjøre sitt for å beholde sin «demokratiske» makt, og belager det meste av sin makt på at folk er idioter.

«Demokratiet» vi har i dag er et system som utnytter idiotien til det fulle, mens Antikratiet i den forstand er et system som er designet for å fase ut idioti og korrupsjon med det forbeholdet at folket ved å forholde seg fremdeles passiv kan få akkurat det de politisk fortjener ganske fort, hvilket forhåpentligvis vil mobilisere til en korrigerende motsetning derav.

Løsningen for «elitene» i dagens «demokrati» for å beholde makt og sitt «demokratiske» narrespill, vil selvsagt gå ut på å fortie andre systemer og ideologiske tilnærminger like så. Dette fremfor å kritisere dem, fordi faktisk kritikk forutsetter konkrete argumenter, noe de ikke har. De opererer på tvetydigheter som avstedkommer fra ideologiske illusjoner.

Det Antikratiske konseptet vil være et glimrende eksempel på et system som ikke vil kunne kritiseres, og derfor ignoreres av «elitene», i tillegg til idiotene som ikke forstår noe som helst, fordi hvilken som helst kritikk; akademisk, teknisk, teknologisk av noe som likevel er overlegent, er dømt til å virke mot sin naive hensikt, og heller gi motstanderen den folkelige oppmerksomheten som trengs for å faktisk manifestere systemet som en løsning på et pseudo-system som i realiteten er en eneste stort narrespill.

Et Antikratisk basert system vil proporsjonalt og automatisk sabotere maktpolitikeres pseudo-demokratiske posisjoner av påtatte «demokratiske» premisser, og totalitære krefter vil ikke kunne lykkes med å bryte med denne «demokratiske» pseudo-posisjonen og eventuelt over til noe annet troverdig av «folkelig» sentiment, noe som uansett ikke vil være i stand til å faktisk motstå den større intellektuelle tyngdekraften som omfatter den nærmest fullkomne Antikratiske strukturen og statsstyringskultur.

I historisk praksis fungerer demokratiet best i små, homogene samfunn. Paradokset derav er at man egentlig trenger demokrati minst der hvor likheten er størst, hvilket er en klar grunn til at de eldre lovpriser demokratiet mer enn hva de yngre generasjonene gjør, fordi «demokratiet» fungerte bedre før, fordi samfunnet i sammenligning var av helt trivielle forskjeller.

I små samfunn ender imidlertid Demokrati opp mer som en ganske banal, men riktignok forståelig beslutningsregel som alle er med på. Mens det i mer komplekse, større og syntetiske «samfunn», blir «demokrati» fort å forestille av de pseudo-intellektuelle som et slags bona fide «system», selv om det ikke har mye systematisk fungerende for seg når det gjelder fenomenet politikk. I realiteten er «demokratiet» et lappeteppe av forskjellige «statsvitenskapelige» abstraktheter og juridiske konstruksjoner uten særlig konseptuell sammenheng, samt et enormt medfølgende av kontinuerlig ekspandere ideologiske overtoner etter hvert som «demokratiet» blir større og mer «mangfoldig».

Og jo større og mer «mangfoldig» et samfunn vokser, desto mer «utfordrende» blir det for demokratiet å levere noe som helst av faktisk effektive løsninger og i det hele tatt anspore til fornuftig debatt. Derfor blir også behovet for politikere og byråkrater forestilt som økende i form av mer sentralmakt og et demokrati som disse derfor for enhver pris må beskytte, derav «Mer demokrati, og mer åpenhet»—to forestillinger som forsterker behovet av hverandre. En ond sirkel av politisk funksjonell redundans som bare bygger opp politiske institusjoner fremfor folkemakten selv. Dette kunne selv Aristoteles på sin tid forutsi.

Som politisk system er det vestlige demokratiet i dag snarere en splitt og hersk-mekanisme hvor elitene bruker stagnasjonen til å anspore til mer kontroll og konformitet enn det å forbedre noe særlig politisk. Demokrati er heller ikke noe smart verktøy for den «progressive» fremgangen som «demokratiets» diskurs-deltakere fanatisk forfekter som det nærmest man kommer et fullkomment system av «folket»». Et helt nøkternt eksempel på hvordan «demokrati» feilforestilles av fanatikere er hvordan de forsøker å automatisk forbinde konseptet av «ytringsfrihet» med «Demokratiet», selv om demokrati i seg selv ikke har noe å gjøre med det førstnevnte. Fordi «ytringsfrihet» ikke har noe med «demokrati» å gjør, kan «demokratiet» fortsette helt greit uten så lenge kontrollen skjerpes. En mer edruelig synonymisering av «demokrati», vil være å sammenligne «demokrati» med folkelig lydighet og selv-kontroll/sensur; to menneskelige egenskaper som kan anskaffes via mer makt. En annen klassiker sådan er å tillegge «demokrati» positive vilkår som at det er en slags garantist for rettigheter og «frihet», noe som heller ikke stemmer. USAs grunnleggere og forfattere av den amerikanske konstitusjonen; den minst totalitære og stats-sekteristiske grunnloven per prinsipielle verdier som er skrevet, forsto såpass.

Det er også et påfallende trekk ved dagens «demokratiske» systemer, som går ut på å fange og forstille flertallets appell—at de som er mest kritiske i disse systemene får minst ut av sin såkalte demokratiske «deltakelse» som går på så mangt. Den større vesentlige implikasjonen derav, er at i stedet for å være et «inkluderende» og «åpent» «fritt» system, er «demokratiet» som anrettet mer et de facto modererende og makt-konsoliderende system.

Dette skaper et økende skille av moderat-konform klamhet mellom «oss og dem», hvilket svekker samfunnets totale dømme- og sammenhengskaft i de mest kritiske spørsmålene, ergo, de viktigste. Resultatet av dette er at de viktigste spørsmålene ofte modereres og rasjonaliseres til misrepresentasjoner og banaliteter, og at system-dissentere ofte «radikaliseres» med fortielse og sensur.

Demokratiet hevder å fremme politisk «pluralisme» og såkalt kulturelt «mangfold», men i praksis avler og lever det av sin helt stedegne form for kontrollert konsensusbetinget polarisering (konsensuspolarisme), og av konflikter den «demokratiske» ideologien bare forestiller som «utfordringer» hvis løsninger er mer toleranse og politiske pengebevillinger. Aldri noen annen «change» enn mer av skattebetalernes penger og stadig snikende og større korporativ stat.

Dette er ikke styrker, men svakheter som i tid vil svekke demokratiets evne til å fungere effektivt, og det har allerede foregått nokså lenge i vestlige samfunn, som nå er på randen av «revolusjon», noe som bare vil brukes til å stylte opp et allerede svakt styringssystem med mer kontroll og totalitarismene.

Del II: Grunnleggende om «Antikrati» som politisk konsept

Forord

Da «Vetokrati» er det begrepet som beskriver dette konseptet på den klareste og mest korrekte måten, og da det også var et helt organisk og naturlig oppfunnet begrep med klart tanke på dette styrings-systemets hovedfunksjon for reell folkemakt, var det heller på ingen måte relatert til, eller har noe til felles med Francis Fukuyamas akademiske banaliteter angående parlamentarisk parese.

Fukuyamas bruk og tilnærming av begrepet «Vetokrati», er bare akademisk abstrakt snakk om visse «demokratiske» skranker som har absolutt ingenting å gjøre med det konkrete, konstitusjonelle styringssystemet som jeg tiltenkte som såkalt «Vetokrati».

Snarere, så er det vetokratiske Antikratiets funksjoner en løsning på hva Fukuyama mener med «vetokrati». Det var synd at en så talentløs fyr som Fukuyama skulle finne på å bruke et slikt begrep på en så uvittig og irrelevant måte når det i all sinn rett kunne vært brukt bedre her. Da jeg googlet «Vetocracy» var det imidlertid åpenbart for sent og begrepets originalitet var dødfødt.

Alternativt døper jeg det Vetokratiske konseptet herved for «Antikrati»—«Anti-makt», det med et visst henspill på (dēmos) anti-kratia, altså, folket mot sentralistisk maktmisbruk og samfunnsmanipulasjon. Konseptet ble forøvrig formulert og notorisert til et par utvalgte personer første gang rundt sommeren 2020.

Introduksjon

«Antikrati» er ikke anti-demokrati, men er et sant og faktisk demokratisk styringssystem som fungerer nærmest optimalt med tanke på det aller meste folk ganske feilaktig forestiller at «Demokratiet» deres betinger.

I dets mer tekniske kjerne er Antikratiet generelt sett en styringssystem og politisk rammeverk hvor lover og politiske vedtak er kategorisk delt inn etter deres konstitusjonelle betydning.

Antikratiet er av en høyst stemmebasert systemdynamikk som enkelt sagt tilsier at de mer hverdagslige lover, som for eksempel åpningstider for butikker, eller mindre reguleringer, krever en høyere andel vetostemmer fra velgermassen for å bli stoppet som lovforslag, mens de mer fundamentale endringene av f.eks. Grunnloven, eller større avgjørelser som å gå til krig mot en annen stat, krever tilsvarende færre vetostemmer mot lovforslagene for å bli blokkert av folket.

Regelen i et nøtteskall er at jo mer inngripende og vesentlig loven som fremmes, eller endringen av eksisterende lover og regler, desto mindre vetostemmer kreves i henhold til konstitusjonelle kategoriseringer som omfatter den eksplisitte lovens formål og eventuelle videre effekt.

Det Antikratiske konseptet fremmer sådan både fornuftige statlige begrensinger med en mye sterkere Demokratisk forankring i folket via hva som mer faktisk fungerer med den høyeste konvensjonelle forutsigbarhet og juridiske selvfølge.

Det Antikratiske konsept-systematikken skiller seg sådan distinkt fra mer tradisjonelle Demokratiske systemer, der mer betydningsfulle saker ofte vedtas uten noen direkte folkelig innblanding, men som i dagens «demokrati» snarere blir fattet på basis av hva som er institusjonalisering av folkets fragmenterte politiske forståelser og den systemisk tilsvarende avståelsen til konsoliderende politiske partiorganisasjoner, og generell politisk passivitet i befolkningen derav.

Dette inkludert at det Antikratiske systemet fungerer fundamentalt politikermakt-begrensende på en åpenbar fornuftig måte, så vel som organisasjons-desentraliserende, korrupsjons-minimerende, og allment politisk bevisst- og ansvarsgjørende.

Det fungerer til og med på en slik måte at mediene mister det aller meste av sin institusjonelle makt og potensial til å manipulere politisk, hvilket er en enestående bragd i seg selv, og det fra et hold ingen kunne forutse.

La oss liste opp noen konseptuelle formål av det Antikratiske konseptet, for oversiktens skyld.

---

Egenskaper og virkninger av Antikrati

—Systematisk og strukturelt politisk maktbegrensende (maktfordeling)

—Opphever effektivt partipolitiske- og elitistiske «demokratiske» organisasjoner

—Eliminerer konvensjonell og sofistikert korrupsjon via konkrete, transparente system-mekanismer

—Begrenser imidlertid ikke konvensjonell styringsevne for regjeringen

—Bevisstgjør faktiske «velgere» med politisk vetorett i stedet for å passivisere via partipolitisk, kvasi-representativ parlamentarisme.

—Eliminerer det aller meste av den konvensjonelle, menneskelige mediebaserte bias, og medienes institusjonelle ideologiske produksjonspotensial i kontekst av demokratisk formidling og politiske meningsdannelse

---

Mens «demokrati» ofte blir fremstilt som et synonym for forskjellige liberale ideologier og politiske systemer, er «Antikrati» en helt konkret og sådan avgrenset konstitusjonell og statsstyre-modell og tilnærming til politiske spørsmål, og mer faktisk Demokratisk samfunnsengasjement generelt.

Hovedfunksjonen med Antikrati er å ha et faktisk folkestyret med tilnærmet immunitet mot konvensjonelt korrumperende krefter, hvis funksjonalitet per dets integritet er selv-sikrende og selvregulerende uten behov for noen øvrige politiske organisasjoner eller konstruksjoner foruten konstitusjonen, Grunnloven.

Antikrati er maktbegrensende på en dynamisk måte hvis rammer sikrer rundt det at statens maktutøvelse forblir relativt proporsjonalt kontrollert mest der makten søker mer og mest makt, og like så ellers, det være i andre, mindre sammenhenger.

Det Antikratiske konseptet kombinerer den dynamiske, fleksible og frihetssøkende konstitusjonelle tilnærmingen fra den Amerikanske modellen med noen av de bedre, mer beskyttende moderne statsforfatningene, men er i all hovedsak en moderne fortsettelse av den Norske Grunnloven.

Det mer sosiopolitiske formålet med den Antikratiske tilnærmingen er å initiere folket mer intellektuelt, inspirere til meningsytring, debatt, og legge an for et mest mulig frittstående ordskifte. En videre hensikt er å sådan kultivere frem politisk klarhet, ansvarlighet og et overordnet fokus som flytter folket bort fra gruppetenkende ideologiske institusjoner til mer utpreget konsekvenstenking og fornuft derav.

Hvordan fungerer Antikrati?

[1] Antikrati innebærer å fjerne mange av de partipolitiske, og andre mellomparlamentariske dysfunksjonelle faktorer og forhold bort fra det nasjonale og sentralstyrte politiske planet, og sådan effektivt fjerne, eller vesentlig forbedre andre politiske prosesser knyttet til den lovgivende makt.

Dette skal så erstattes med hva som er et konstitusjonelt, kategorisk regelbasert styrings- og beslutningssystem kongruent relativt med hva som i dagens Grunnlov betinges av juridisk trinnhøyde, altså hvor og hvordan, i det juridiske hierarkiet og vår rettsorden, lover og regler er organisert basert på deres viktighet og tyngde med Grunnloven som den tyngste og viktigste rett som landet styres, og våre lover skrives etter.

[2] Det må også bemerkes i starten av forklaringen, at kjernekonseptet «Antikrati» vil fungere overlegent nærmest uansett statsstruktur så lenge dens konseptuelle hovedmekanisme implementeres i den politiske beslutningsprosessen via en Antikratisk Grunnlovs-kategoristisk juridisk lovreform, hvilket bokstavelig talt er det mest avgjørende.

Fjerningen av de mange daterte og tilbørlige, men helt unødvendige ordningene og subsidiær statsform, vil likevel styrke Antikratiet uten å svekke landets styringsevner. Dette handler også i stor grad om hensyn til skalering, effektivisering og desentralisering av hva er demokrati generelt da disse institusjonene i beste fall bare vil manifestere seg som totalt overflødige instanser av ideologiske klikker og konsentrasjon.

[3] Man kan altså implementere Antikrati med ekstrem generell og spesiell positiv effekt uten noen generelt negative som ikke lar seg ordne av systemet, og dette selv om man velger å fortsette med samme tradisjonelle statsform som man har i dag. Ikke det at mye av det gamle fallitt-demokratiet vil være nødvendig å fremdeles spare på. Flere av disse strukturene vil som sagt utgjøre potensielle anti-demokratiske faktorer og by på en bakvendt nostalgi som veldig få i det hele tatt vil kunne kjenne på.

[4] Dagens versjon av Norges Grunnlov er allerede per form og juridisk organisering av en mer konsekvensanalytisk kategorisering, dvs. det eksisterer allerede trinnhøyder for forskjellige lover av forskjellig rang og omfang. Mye av dette er basert på bestemmelsenes potensielle effekt og inngripen, spesielt i individrettigheter, samt springer fra en mer konstitusjonell fundament natur. Dette betyr at de viktigste lovene er av den øverste trinnhøyden, mens de laveste regjerer på den minste, hvorpå også dagens lover enklere lar seg politisk endres sammenlignet med prosessen som kreves for å f.eks. endre selve Grunnloven.

[5] Grunnloven, og da i form av den nye konstitusjonen optimalisert med tanke på Antikratiet, må inneholde og systematiseres etter lovenes rang og konsekvensanalytiske kategorisering. Dette grepet handler om lovens—alle lovenes—trinnhøyder, da de ulike lovene skal deles inn i, og klassifiseres etter hvor omfattende og effektivt vesentlige de virkelig er, både innenfor og videre utenfor politisk praksis.

[6] Dette høres kanskje mye og omveltende ut, men det er det aldeles ikke. Dette går ganske enkelt ut på å identifisere og klassifisere hvilke lover vi priser høyest per hva som er meget konvensjonelle prioriteringer, og deretter kategorisere hver enkelt lov med en rang.

Vår eksisterende Grunnlov har allerede en slik tilnærmet klassifisering per sin Kapittel-inndeling, dog alle disse bestemmelsene i Grunnloven vår deler samtidig felles status som statuerer den øverste juridiske trinnhøyde, dette fordi de nettopp er Grunnlovsbestemmelser per se.

[7] Det vil være mest nyttig å begrense repertoaret av Grunnlovs-klassifiseringer til fem (5) forskjellige trinnhøyder, hvor det femte trinnet sådan utgjøre det høyeste, og hvor hver trinnhøyde forbindes med en kategorisk tilsvarende «Veto-terskel» for antall stemmer som kreves for å statuere et veto mot Regjeringsmedlemmers lovgivning. (Se punkt [10]).

Disse «Vetotersklene» er nettopp hva som eventuelt definerer antallet av vetostemmer som kreves av de med stemmerett som er nødvendig for å stoppe en lovbestemmelse eller annen type beslutning fra bli offisielt vedtatt eller endret.

[8] Altså, hvis Regjeringen og Staten ønsker å endre eller tilføye noe vedrørende våre viktigste lover, la oss f.eks. si å endre noe i Grunnloven, så vil en slik endring kreve tilsvarende mindre vetostemmer/motstemmer fra folket for å avskjære Regjeringen.

Det å bli sådan motsagt og stoppet av eventuelle innkommende vetostemmer, vil dernest også per det Antikratiske konseptet og styringen systemet stipulerer utgjøre et type mistillitsforslag for det Regjeringsmedlem som fronter lovforslaget. På den måten statuerer systemet å sanksjonere de folkevalgte på en både forholdsmessig og rimelig forutsigbar måte når det gjelder å føre politikk via primært lovforslag og forøvrig forvalte det som er landets rettstilstander.

Denne mekanismen kan forstås ut fra flere hensyn. En vesentlig del handler om å sortere ut uegnede politikere raskest mulig samtidig som det i tillegg sørger for at den mer lokale nominasjonsprosessene til sentral-styringen av landet forblir mer en kontinuerlig konstant og demokratisk i sanntid fremfor å bare ha valg hvert fjerde år.

Overordnet sett vil dette skjerpe politikerne på mange måter. Samtidig vil det også begrense maktmisbruk og motvirke for mye folkelig passivitet, og dette betydelig nok, men uten å nødvendigvis svekke det som forhåpentligvis omsider er en styring som flere synes å være fornøyd av, og med den forutsigbarheten som ligger i selve sikkerheten av en Grunnlovs-strukturert politisk prosess fremfor hva som til sammenligning er en parlamentarisk lukket og nærmest partipolitisk private forhandlinger som effektuerer en helt klar blandings politikk som egentlig ikke representerer noe annet enn et kompromiss ingen kan stå for.

Det sagt, jeg ser ingen særlig grunn til å ikke fortsette med hovednominasjonsvalg/hovedvalg til Regjering hvert fjerde år slik at alle Regjeringsmedlemmene potensielt kan byttes ut. Det sagt, utskiftningen av Regjeringsmedlemmene i Antikratiet vil antakelig være relativt hyppig. I alle fall inntil befolkningen lærer seg systemets faktiske demokratiske kultur å ordentlig tilpasse seg til. Det samme gjelder potensielle politikere.

[9] I nokså likhet med dagens parlamentariske system, så må nye lover og bestemmelser foreslås av noen i den sittende regjeringen. Det samme gjelder i det Antikratiske systemet, men lovforslag må alltid følge i henhold til den Antikratiske Grunnloven bestemmelser om statsformen. Lover og endringer må også frontes videre av den folkevalgte forsamlingen ved at minst to andre Regjeringsmedlemmer i tillegg til den som fronter lovforslaget godskriver det. Det kreves altså totalt tre eller flere underskrifter for å foreslå lovendringer eller andre bestemmelser.

I sted av hva som i dag er Stortinget som lovgivende makt og regjeringen som utøvende makt per se, opprettes det i Antikratiet et konstituert og velgerbestemt fellesorgan heretter delvis referert til som «Konstitusjonsstyret». Navnet sådan mer for å understreke at dette er et mer eksplisitt Grunnlovs-styrt legeme bestående av mer individuelle medlemmer fremfor noe eksplisitt samarbeid eller felles partistruktur.

Dette «konstitusjonsstyret» kan like gjerne forstås, og fremdeles forestilles som «Regjeringen».

Denne folkevalgte Regjeringen blir altså å regne som den lovgivende makt i Stortinget. I tillegg er det dens prerogativ og plikt å utpeke medlemmer eller andre som den utøvende makt.

[10] Hvor det motsatte er tilfelle, altså der vetotersklene er konstitusjonelt høyere, fordi lovene eller forholdene ligger nærere Regjeringens faktiske utfoldelse og rimelige handlingsrom, så vil det kreve proporsjonalt flere vetostemmer fra befolkningens som dissens for å stoppe slike vedtak.

[11] Så på den andre siden av det Antikratiske konseptets mekanismer, og hva som er helt kritisk som en nødvendig og genial motvekt til denne demokratiske funksjonen, så -kan- Regjeringen fremdeles forsøke å foreslå og vedta hva det skal være av ulike lovforslag eller endringer, uansett trinnhøyde, og således teoretisk beholde all potensiell makt og styring av det å være folkevalgt som per nå, i dagens system. Men det at de -kan-, betyr ikke at de nødvendigvis kommer unna med det.

Poenget som forsøkes understreket her, og da med særlig tanke på denne funksjonen, er at det eksisterer ingen absolutt konstitusjonell hindring som eventuelt kan fungere mot bedre hensikter enn opprinnelig antatt. Endringer av Grunnloven vil fremdeles kreve 2/3 Regjeringsflertall i Stortinget som før, altså per Grunnlovens §121, men da også i tillegg til det som her er anført som en vetoterskel på 14.99% (se [18]).

Det vil konkret bety at 2/3 av Regjeringen må være enige om Grunnlovsendringen. Pluss at regjeringen og de som fronter forslaget må unngå at mindre enn 14.99% av landets stemmeberettigede ikke legger ned veto. Jeg ser ingen grunn til å gi Presidenten spesielle fullmakter i forbindelse med eksplisitte Grunnlovsendringer foruten det at Presidentens stemme teller dobbelt (se [14] tredje avsnitt) ved uavgjort, noe som ved et krav om 2/3 flertall blir mindre relevant.

[12] Vedrørende Grunnlovsendringer sammenlignet med andre lovendringer:

Hvert Regjeringsmedlem vil per sin periode på potensielt fire år ha en grense på totalt tre(3) mistillitsforslag per forholdsmessige vetostemmer mottatt i hvilken som helst trinnhøyde og kategori. Dette har selvsagt som hensikt å virke formodentlig begrensende på hva som frontes og hvordan.

Men angående forslag til Grunnlovsendringer melder det seg et behov for definitivt strengere regler. Og dette ikke bare når det gjelder den terskelbaserte, proporsjonale systematikken, men muligens sett, også et mer begrenset antall ganger et Regjeringsmedlem kan fremme Grunnlovsendringer og komme unna med et folkelig mistillitsforslag i form av vetostemmer. Det kan være rimeligst å bestemme at mislykkede endringer lover av Grunnlovs rang automatisk fører til avsettelse av det Regjeringsmedlem som fremmet forslaget. Dette går på helt ordinære hensyn av tradisjonell Grunnlovskonservatisme som selvsagt står meget sterkt i Antikratiet enn i «demokratiet» per i dag.

Dette meget automatiske, systematiske hensynet til politisk styringsevne og generell forvaltningsmessig autonomi ligger også for at Regjeringen i Antikratiet skal kunne stå ganske fritt til å gjøre det aller meste, og legger mer opp til å gjøre det beste den kan, men bare enn så lenge de holder seg mer strikt til styring i forhold til Grunnloven. Det primære systematiske som hindrer et politisk vanstyre er hvorvidt folket som et kollektiv, eventuelt velger å forholde seg passive, dette hovedsakelig ved å unnlate å bruke sin vetomakt til å sette seg inn i og stemme mot saker de er uenige med Regjeringen og Statsstyringen i.

Antikratiet er således et system som belønner konkret politisk engasjement samtidig som det straffer passivitet, forenklinger, propagandering og generell kollektivt dumskap og pseudo-debattering. Det å kaste bort tiden på debatter som ikke klarer å produsere så mye som èn eneste enighet om noe vil altså være noe som blir sett på som bortkastet tid, hvilket nødvendigvis vil begjære en høyere standard fremfor kun snakk for pratens skyld.

Kollektiv selv-straff i seg selv vil oppmuntre kollektivets forskjellige sfærer å kommunisere mer på tvers av uenighetene sine, og sådan potensielt kreve helt konkrete løsninger og avklaringer fra sine representanter i Regjeringen. Den politiske konkurransen på tvers av synsmåtene vil også tilta og bli mer generelt heftig, men dette er nettopp en nødvendighet for å uthente mer fornuft og politisk presisjon fremfor partier som søker posisjon ved å pseudo-representere mer konkrete saker som folket ytrer seg høyt og lavt om.

Det man kan lese ut fra mekanismen er rimelig enkelt: Er folket fornøyd og enig i den politikken som føres, så går ting sin gang uten opphold og mer eller mindre som før.

Nå blir det også høyst relevant å peke på et annet faktum og mekanisme i det dette systemet, det at Antikratiet også skal være åpent for såkalte «Folkeforslag». «Folkeforslag» kan være mer eller mindre konkrete lovforslag, uttrykk, sentiment eller populistiske begjæringer som folket formidler sine representanter i Regjering. Formkravene inkluderer et visst antall digitale underskrifter via den samme teknologiske plattformen som brukes til å registrere vetostemmer.

Formkravene til «Folkeforslag» er imidlertid mer konkrete enn ytringer og mer generelle utrykk av misnøye med noe. Når det gjelder populistisk press, vil det være regulert at det påligger Konstitusjonsstyret/Regjeringen å legge frem de kvalifiserte «Folkeforslagene» frem for Konstitusjonsstyret/Regjeringen, slik at de kan drøftes, og muligens legges frem som en formell proposisjon. Regjeringsrepresentanten som først legger frem Folkeforslaget foran Regjeringen, plikter også å formelt stå som første-signerte med to andre støttende (se [9]) når forslaget i sin fullstendighet legges frem som proposisjon for stemmegivning. De samme konstitusjonelle reglene gjelder selvsagt for alle ulike lovforslag.

Selvsagt vil det være splittelse i befolkningen om ulike politiske spørsmål, men demokrati som fanatikere forestiller det som, skal visst fundamentalt handle om å debattere, og gå i dialog med ulike grupper fremfor å ty til vold, og gå rundt og tolerere i hjel hva som er langvarige lavfrekvente konflikter.

Antikrati byr i den forstand også på mye mer sannsynlige og rimeligere muligheter og legale utveier enn hva det nåværende fiktive folkestyret kjent som «Demokratiet» er i stand til å forestille.

Det er også verdt å igjen bemerke at det altså er folkets skyld om politikken kollektivt svikter innenfor rammene av Antikratiske styret.

Og selve faktumet av denne konsekvente realiteten vil psykologisk oppmuntre flere til å være politisk våkne og aktive seg imellom. Det vil også påligge Regjeringen med å være varsomme og mer realistiske enn høylytte, teatralske og abstrakte, men mer lydhør og faktisk flittig til hva som faktisk er deres arbeidsgiver, altså velgerne.

[13] Jobben som Regjeringsmedlem vil for en person cirka 115-125 IQ antakelig oppleves som noe krevende, og de bør lønnes tilsvarende.

Jeg foreslår en årslønn og full godtgjørelse som ligger meget betydelig over hva vanlige embetsmedlemmer i dag mottar, og at Presidenten, for sitt påliggende i Regjeringen, mottar det dobbelte. Valgte ministere i Regjeringen lønnes av samme hensikt med 1/3 mer enn ikke-ordinerte Regjeringsmedlemmer.

Regjeringens hovedansvar er å kollektivt fremme lovendringer og føre den kontroll og forvaltning av riket den ellers står for i dag.

[14] Presidentens plikter vil være å fungere som statsleder, og det forsørge det som kreves per regjeringens autonomi og funksjon. Dette inkluderer det å besørge at ministere og andre ledere blir tilsatt via en ordnet nominasjonsprosess som Regjeringen enes om, ved stemming innad i Regjeringen i plenum. Ministerposter kan kun nomineres og velges ut i fra stemmegivning i Regjeringen. Presidenten velger sin egen vise-president fritt ut fra Regjeringens øvrige medlemmer.

[15] Mer om Regjeringens medlemmer og orden. Ministere trenger ikke, i motsetning til før, å nødvendigvis være av eller tilknyttet Regjeringen, Ministerverv kan utnevnes helt slik Regjeringen finner det best, og fylles av selv grå byråkrater som forlengelse av utøvende statsmakten i de aktuelle departementene. Det er helt i tråd med best mulig styring, og hensiktsmessig best å la Regjeringen delegere derav slik den best ser det an. I og med at rekruttering og mannskap er den beste politikk, klinger det veldig bra med mest mulig frihet hvordan regjeringen disponerer sine medlemmer. Regjeringen kan prioritere å selv tre inn i de mer sentrale ministerpostene mens mer perifere lar seg forsvarlig forvalte av andre oppnevnte, hvilket inkluderer muligheten for mer kompetente ministere i enkelte sammenhenger enn hva politikere gjerne er.

Regjeringens størrelse basert på at det velges to fra hver fylkeskommunale jurisdiksjoner, består dermed av tredve medlemmer, Dette dimensjonerer bra med også et oversyn over et antall mindre ministerposter enn regjeringsmedlemmer. Antall ministerposter i dag ligger rundt 20.

Der hvor Regjeringens stemmeføringer ender i uavgjort, skal Presidentens stemme veie dobbelt, og Presidenten står i likhet fritt til å fremme mistillitsforslag mot Regjeringsmedlemmer.

Presidenten har ellers andre fullmakter som bestemmes av Grunnloven, og bekler mer tradisjonelle roller og status som i dag tilfaller stillingen statsministeren. Det er rimelig å anføre lederrollen i Antikratiet som President fremfor Statsminister da folket i effekt velger Regjeringsmedlemmer fremfor partiene.

Mistillitsforslag mot presidenten for forsømmelse av sine plikter eller annet ellers, kan fremmes av Regjeringen medlemmer og avgjøres også der i plenum. Mistillitsforslag krever Regjeringsflertall, hvor Presidentens stemme også teller dobbelt i uavgjorte tilfeller.

Regjeringen nominerer, og stemmer for ny President kun etter Regjeringen igjen er komplett med et nytt medlem fra samme opprinnelige jurisdiksjon som valgte dem som fratrådte sitt embete.

[16] Her litt angående politiske partier. Politisk partier og organisasjoner kan ikke forbys per organisasjonsfriheten i Norge. Det er heller selvsagt ikke ønskelig. En ikke ubetydelig del av formålet med Det Antikratiske styresettkonseptet innebærer at det skal fungere desentraliserende og et system uavhengig de interne interessene hos eventuelle politiske organisasjoner av «frivillighet». Det å motvirke systematisk konsolidering av partipolitiske organisasjoner, er en viktig del av desentraliseringen. Politisk konsolidering foregår tradisjonelt via massiv ideologisk indoktrinering og massemedienes manipulasjon av folket, hvilket både vil være ineffektivt og delvis irrelevant for å kultivere demokratisk virksomhet i Antikratiet.

Nominasjonsprosessen til Regjering fra det som vil tilsvare jurisdiksjoner av fylkeskommunal omegn, vil også antakelig la seg best styres på en tilnærmet lokaldemokratisk basis, som i dag. Konsekvensen av dette er naturlig nok den at de store politiske organisasjonene vil ha mye innflytelse på lokalt plan med tanke på hvem som lar seg presenteres til flere for videre valg opp i systemet.

Dette er et potensielt problem med tanke på hvilke interesser med hvilken integritet som faktisk bestyrer de lokale lagene i fylkes- og kommunepolitikken.

Per systemanalyse av det Antikratiske konseptet er konklusjon likevel den at styresett-systemet er såpass sterkt og systematisk motstanddyktig selv den mest forrykte partipolitiske ukultur som måtte sikte seg inn på dominere det med politisk konvensjonelle metoder. Politiske partier og organisasjoner vil alltid eksistere, men med under et Antikratisk system vil slik organisasjoner være mer sosiale entiteter enn hva de tidligere ble fremstilt som politisk maktbærende og nødvendige institusjoner i «Demokratiet».

[17] Sett fra et strukturelt perspektiv, vil de konvensjonelle vilkårene for institusjonell makt via organisert partipolitikk bli betydelig redusert, og på flere andre måter vesentlig endret og effektivt eliminert under det Antikratiske konseptets styresett-konstitusjonelle rammeverk.

Prosessen for statstyringen, det vil si valget av Regjering, utskifting av medlemmer, prosessen av lovforslag og konstitusjonelle mekanisme, er grovt skissert her:

Jeg velger her å bruke en gammel og ganske grov illustrasjon fra tiden der jeg først formulerte systemet fremfor å produsere noen ny og mer fancy. Delvis fordi nostalgi, og at denne illustrasjonen sammen med en enkel forklaring burde være tilstrekkelig for å forklare noen noe av hovedkonseptet.

Forklaring:

Illustrasjonen tar for seg flere aspekter ved statsstyringen.

Røde piler indikerer generelt statlig maktutøvelse eller forespørsel

Blå piler indikerer utøvelse eller videreføring av folkemakten

Grå piler indikerer hva som er konvensjonelle systemprosesser

Piler med to farger angir eventuelt system-aksent som er tilsvarende, for eksempel pilen som går fra kvadratet «Lovgiver» øverst til venstre, er denotert av både blå og lilla farge, noe som beskriver at prossessen foregår på vegne av «Borgere» – «Folket» og effektueres av Regjeringen («Lovgiver»).

Nederst i den blå boksen har vi «Folket» på grasrot-plan hvorpå alt springer ut fra og virker på av lover. Derav den røde trekanten med piler i alle retninger unntatt opp, da loven stammer fra hva Borgere «m. Vetorett» (med vetorett) bestemmer.

Til høyre over den blå boksen notert «Folket», har vi to piler, èn opp og èn ned. Dette illustrerer bare vagt hvordan folket representeres rett inn regjering fremfor f.eks. strukturer av partier. Pilen går opp og ned til det lilla kvadratet som «Lovgiver» som også er «Regjeringen». Denne lilla boksen figurerer også øverst til venstre, men da i sammenheng av sin virksomhet som lovgiver.

Til venstre har vi den grønne boksen merket «Forvaltningen» med pil opp fra «Folket». Dette indikerer bare banalt at Forvaltningen også besettes av folket, dog via hva som er staten.

Her er det nok mest potensial for forvirring, da venstre del av illustrasjonen tar for seg log- og lovendringsforslag, både den som stammer fra «Borgere» i form av «Folkforslag», men også diverse høringsprosesser via departementene og hvordan «Forvaltningen» påvirker «Borgerne», som forsåvidt og eventuelt kanskje gjør at «Borgerne» også ønsker å endre loven som den er.

Det vesentlige av Antikratiet her er hvordan «Grunnloven» på topp beskriver konstitusjonelle kategorier (til venstre) med tilknyttede terskler (til høyre). Den svarte pilen ned fra de «konstitusjonelle rammer» indikerer den konsekvensen at om et lovforslag blir forkastet via veto, så går det ut over regjeringen; «Lovgiver», slik at de avsettes og nominasjonen fra «Folket» i form av et nytt Regjeringsmedlem igangsettes.

[18] Implikasjonene av disse mekanismene innebærer også at mediene som institusjon må rapportere rundt saker mer konkret og spesifikt, og særlig hva som angår hva slags lovforslag og fra hvem, hvorfor, og prosessen i sin helhet.

Med mindre partipolitiske koalisjoner og organisatoriske konstellasjoner i styringsprosessen, blir det naturlig nok mindre rom for politisk spinn og medie-manipulerte fremstillinger som er spesifikt relevant i stedet for mye ideologisk argumentasjon og innuendo.

En annen konsekvens er at borgere vil være mer på vakt av hva som legges frem i mediene satt opp mot deres egen vilje som et konkret lovforslag faktisk innebærer. Når folk gis muligheten til å psykologisk ta et valg som er mer direkte enn å stemme på et parti, skjerpes vurderingene og bevisstheten rundt det mer tenkelige enn emosjonelle. Dette inkluderer også det å ta feil, og av å lære av egne feilvurderinger, da dette også skjerper. Folk som stemmer direkte på noe er mer investert, og de som unnlater å stemme på noe de senere innser de burde ha gjort, blir generelt mer engasjert.

Disse enkle, men omfattende psykologiske mekanismene vil også prege medienes fremstillinger på samme måte, og de vil i tillegg være offentlige for alle å se. Dette innebærer presumptivt at mediene etter hvert som de lærer systemet å lære, faktisk blir tvunget til å rapportere mer edruelig enn hva de ellers ville ha gjort i «Demokratiet», delvis fordi de risikerer å bli mr oppfattet som politiske aktører, agitatorer eller løgnere enn rasjonelle formidlere. De underliggende korporative føringene som rår innenfor masse-medienes menings-komplekser vil måtte streve med å tilpasse seg en mer politisk desentralisert velgermasse og et politisk system med mye større og potensielt hyppigere velgerintegrering mer konkrete saker og styreprosesser.

[19] Hva av lover og forhold som høvelig hører til i hvilke juridiske trinnhøyder, og nøyaktig hvor de eksakte tall-tersklene for vetostemmer bør ligge derav, er et mer åpent spørsmål det sikkert kan sondres rundt. Disse kan selvsagt, som alt annet, eventuelt også endres per konstitusjonen, etter hvert som behovet for slike endringer blir mer synlig. Uansett, så er de Antikratiske mekanismene som så langt er blitt introdusert en velfungerende nok garanti mot politisk passivitet, ideologisk stor-manipulasjon og konvensjonelt makt-misbruk mer enn «demokratiet»

Men for å illustrere konkret, så foreslår jeg foreløpig, og det på bakgrunn av diverse, inkludert konvensjonelle demografiske sammensetninger, en korresponderende konstitusjonell klassifisering-struktur forslagsvis på linje med illustrasjonen i [17] tilnærmet dette:

14.99% Øverste trinnhøyde (5): Grunnlovsbestemmelser—Om statsformen, regjeringens plikter, riksrett, borgerretter og individfriheter

25% Fjerde trinnhøyde (4): Utdanning, barne- familie- velferd- og helselovgivning

35% Tredje trinnhøyde (3): Næringspolitikk, sosialpolitikk, kultur- og utviklingspolitikk

50% Andre trinnhøyde (2): Forsvar og sikkerhet, strafferett, landbruk, innvandring, samferdsel

60% Første trinnhøyde (1: Forskrift- og spesialregulering, forvaltningrett, skatt, energi, beredskap

[20] Angående Konstitusjons-styrets/Regjeringens sammensetning. Jeg vil her argumentere for at «Konstitusjonsstyret» bør består av to representanter fra hvert geografisk definerte jurisdiksjon i landet. Nærmere bestemt, to fra hver region tilsvarende fylkeskommunen, som etter regionreformen 2023, i dag utgjør femten fylkeskommuner, altså totalt tredve representanter. Disse velges altså lokalt fra disse jurisdiksjonene. Disse vil så sammen utgjøre hva som blir Norges regjering, hvorav statsoverhodet i form av en President velges på nasjonal basis.

[21] Jeg ser ingen grunn til å videreføre ordningen som innebærer utjevningsmandater, da Antikratiets konsekvens-etiske mekanismer er overordnet landsdekkende og fordi den opprinnelige nominasjonen er lokalt avgrenset. Dette vil i helhet si at fordi et Regjeringsmedlem kan felles via et generelt veto, vil det derfor helt rimelig at hver stemme, uansett fra hvilken landsdel, telles likt. Også på denne måten eksemplifiserer det Antikratiske systemet seg som mer faktisk direkte Demokratisk og sådan likeverdig enn det nåværende daterte «demokratiets» strukturelle skjevheter.

[22] Konstitsjonsstyret/Regjeringen har helt lignende plikter som dagens regjering og Storting, men flere av disse pliktene vil både være mer detaljerte og formelt samt foreskrevet mer tydelig inn i konstitusjonell lov på linje med hva f.eks. Grunnlovens kapittel C i dag omfatter.

Andre bestemmelser som lovfester Konstitusjonsstyret/Regjeringens plikter, forretninger, førsel og oppgaver, vil ellers, og det med mindre modifikasjoner, kunne følge eksisterende lov om Stortingets forretningsorden vekselsvis med Grunnloven slik Stortings-praksisen er i dag.

Alt i alt er dette noen av de i alle fall mest vesentlig viktigste spørsmålene vedrørende Antikrati som styresystem, men åpenbart ikke en uttømmende fremstilling. Hensikten her er først og fremst det å demonstrere konseptet komprativt til dekadent-demokratiet vi har nå.

Generelle Bemerkninger

For å implementere et fullkomment Antikratisk styresett, er flere endringer i Grunnloven nødvendige. Disse endringene vil imidlertid holde seg innenfor rammene av §§ 2 og 121 i den nåværende Grunnloven, og vil derfor ikke bryte eller være utgjøre en fornærmelse til den foregående utgaven av Grunnloven selv om noen av de tekniske endringene er betydelige, dog ikke vesentlige.

Stemmegivningen i form av vetostemmer, statsstyringen derav generelt samt «Folkeforslag», og all informasjon med tanke på transparens, og så videre, skal selvsagt foregå elektronisk. Jeg ser ikke noen særlig grunn til å gå i dybden på det rent praktiske og teknologiske her.

Det er nok å bemerke at vi har den informasjons-teknologien og generelle dimensjonen for å gjennomføre dette i Norge med tanke på vår mindre størrelse og allerede omfattende offentlige sektor sammenlignet med større land.

I lokalvalgene kan muligens fremdeles foregå som det der bestemmes, men jeg tror digital stemmegivning nødvendigvis blir fremtiden uansett. Valgsikkerhet blir selvsagt enda viktigere jo flere valg man har. Dette må muligens møtes av et nytt konstituert organ med tanke på digital sikkerhet og rammer rundt valg generelt.

Hvis det er snakk om mer «konstitusjonelle rammer», er dette en juridisk problematikk som krever en grundig rettsvitenskapelig tilnærming. Målet er å innføre lov- og maktbegrensende tiltak, både i form av de nye lov-kategoriske prinsippene og dens mer enn veiledende konstitusjonelle fortolkninger.

Det kan sådan være hensiktsmessig å opprette et nytt kapittel i Grunnloven som inneholder flere konstitusjonelle klausuler lik og harmoniserende med de allerede eksisterende prinsippene i nåværende utgave av Grunnloven, som dagens §§ 76, 97, 98, 121. Dette kapittelet vil stadfeste flere og klarere retningslinjer for prosessdisiplin og Regjeringens ansvar, inkludert bestående krav til transparens, internt tilsyn og domstolkontroll.

Brudd på disse reglene vil være konstitusjonelt ulovlige, noe som i dag ikke har tilsvarende juridiske begrensninger eller særlig relevans med tanke på riksrett. Som jeg også nevnte, det kan være hensiktsmessig med en egen Grunnlovsdomstol om arbeidsmengden til Høyesterett blir for meget med det nye systemet.

Når det gjelder nærmere bestemmelser av det lovtekniske og anliggende til budsjettarbeid osv., må disse bestemmelsene harmoneres noe mer på enkelte områder, men de fleste er nokså i henhold til den nåværende konstitusjonelle standarden og regelstyringen ellers.

Utformingen av f.eks. statsbudsjett forvaltes mye likt som før, men vil være noe mer ad hoc enn frem mot et RNB, samt mer et samarbeid med finansdepartementet enn hva det måtte omfatte partigruppebasert opposisjonell deliberasjon, fordi Antikratiets vedtakstruktur erstatter nødvendigvis den partipolitiske parlamentariske tilnærmingen generelt, og spesielt når det kommer til hva som nødvendigvis skal knyttes opp mot budsjettarbeidet. Departementene vil antakelig vokse relativt noe i Antikratiet, men vil også skaleres ned via effektivisering slik at noen netto økning er lite trolig. Jeg foreslår også å opprette et nytt departement som har med byråkratisk tilsetning å gjøre for å spare Regjeringen for mye sorteringsarbeid.

Ved eventuelle militære mobiliseringer eller krig, vil det være rimelig å kreve en oppslutning på minimum 51%, og kanskje opp til et krav om supermajoritet på 66%. Dette kan være eksplisitt nedfelt i Grunnloven, da krig er en uting og noe vi lar oss grovt utnytte av. Regjeringen skal heller ikke kunne ta Norge ut i krig og operasjoner uten eksplisitte, Grunnlovs-vennlige avtaler og konvensjoner. Og implementeringen av slike konvensjoner med slik rekkevidde, vil også være gjenstand for folkeavstemning.

Det er Regjeringen som i sin prosess først avgjør hvilke lovforslag som kategorisk er å klassifisere som hva, og derav, hva som krever hvor mange vetostemmer. Men er det enten usikkerhet eller klart i strid med lovens ånd og formål ellers, vil Høyesterett eller en egen konstitusjonsdomstol vurdere saken og komme med innstilling. Dette innebærer en rimelig styrking av den dømmende statsmakten.

Konsensus i Konstitusjonsutvalget skal oppnås gjennom åpen stemmegivning uten hemmelig valg. Dette innebærer selvsagt at alle stemmebaserte avgjørelser skal publiseres fortløpende.

Såkalte «Folkeforslag», lovforslag fremsatt av folket i kollektiv forbeholdt at visse formkrav er møtt, som blir nedstemt per veto, kan ikke vesentlig fremmes igjen av folket før neste lovbestemte periode som i dag tilsvarer et Storting. Dette forhindrer trenering og aktivistisk preg på dette folkepolitiske planet.

Medlemmer som får sine forslag nedstemt tre ganger i en periode, skal erstattes med den fylkesvalgte som fikk tredje flest stemmer ved siste valg hvis tiden til neste ordinære valg er mer enn halvparten av den totalt resterende perioden. Hvis ikke skal det utlyses nyvalg.

Avgåtte Regjeringsmedlemmer må vente til neste lokale nominasjonsvalg for å eventuelt stille til nyvalg.

Presidenten har myndighet som fastsatt ved lov, og kan på bakgrunn av denne bli gjenstand for mistillitsforslag som behandles av Regjeringen i plenum. Ny president nomineres etter en eventuell avsettelse og når at Regjeringen er fullt representert med Regjeringsmedlemmer.

Konstitusjonsutvalgets/Regjeringens medlemmer har en sittende periode på fire år, og med mulighet for gjenvalg etter en pågående periode. Dette har som hensikt å oppmuntrer til lang og tro tjeneste. Regjeringsmedlemmer kan likevel bli avsatt via vetostemmer og mistillitsforslag forøvrig bestemt av lov og avgjort av Regjeringen i plenum.

Helt generelt om fordeler med den Antikratiske modellen

Den Antikratiske modellen har som formål å styrke folkets makt og redusere politisk manipulering, og tilbyr en rekke betydelige fordeler i forhold til dagens representative demokratier. En av de mest fremtredende fordelene er muligheten for folket å ha direkte innflytelse over politiske beslutninger. I et Antikratisk system kan innbyggere si nei til politiske forslag, noe som gir dem en mer håndfast rolle i beslutningsprosessen og øker engasjementet og informasjonsnivået i befolkningen. Dette står i kontrast til dagens systemer, hvor folk ofte føler seg mer frakoblet fra politiske beslutninger som påvirker dem.

En annen stor fordel med Antikrati er reduksjonen av politisk manipulasjon. Ved å fjerne partipolitikkens innflytelse på beslutningsprosesser, kan man unngå de kompromissene og hestehandelen som ofte preger dagens politiske miljø. Dette kan føre til en mer transparent beslutningsprosess, hvor beslutningene er mindre påvirket av politiske strategier og mer fokusert på hva som faktisk er best for samfunnet.

Antikratiet fremmer også økt ansvarlighet blant politikere. I et slikt system må politikere kontinuerlig arbeide for å sikre støtte fra folket, noe som kan bidra til å redusere tendensen til å handle ut fra personlige eller partipolitiske interesser. Dette kan skape en politikk som er mer tilpasset folkets behov og ønsker, og som reflekterer en større grad av ansvarlighet og integritet.

Desentraliseringen av makt er en annen viktig fordel ved Antikrati.

Ved å flytte makten bort fra politiske partier og over til en folkelig beslutningsprosess, kan man oppnå en mer lokal og spesifikk styring. Dette kan bidra til å redusere de negative effektene av partipolitikk og skape et system hvor beslutningene er mer tilpasset de lokale forholdene og behovene.

I tillegg er Antikratiet egnet for å redusere og minimere institusjonell politisk korrupsjon. Dette oppnås generelt ved å gjøre beslutningsprosessene mer åpne og ved å muliggjøre faktisk folkelig godkjenning for store endringer og sådan en mer transparent politikk som er mindre utsatt for korrupsjon og organisert maktmisbruk. Dette kan fremme en høyere grad av politisk integritet og tillit til systemet.

Det Antikratiske systemet vil også føre til en mer åpenbar politisk diskurs på all nivåer.

Når beslutningene ikke er preget av stedegent partipolitisk spill, kan samtidig samfunnsdebattene bli mer fokusert på spesifikke saker og faktiske problemstillinger og tilsvarende forslag til effektive endringer. Dette kan føre til mer substansielle diskusjoner og beslutninger, hvor sakens realiteter og konsekvenser blir grundigere vurdert og fremstilt flere.

Psykologisk sett kan Antikratiet også ha positive effekter.

Folk har ofte en bedre forståelse av hva de ikke ønsker enn av hva kanskje de ønsker, og Antikratiet imøtekommer dette ved å gi folket muligheten til bruke sin vetorett mot mer uønskede forslag enn å være for forslag som er mer spekulative og tvetydige. Dette gir befolkningen en følelse av personlig sikkerhet, ideologisk integritet og politisk kontroll, og dett uten at det nødvendigvis kreves så omfattende kunnskap om hva som kan være komplekse politiske detaljer før man stemmer, mens det i andre sammenhenger har som hensikt å engasjere til nødvendig debatt for avklaringer.

Videre kan Antikratiet bidra til å motvirke farlig politisk passivitet.

Ved å gi folket en mer konkret tiltenkt og åpen rolle i å stoppe uønskede tiltak, kan det øke den politiske deltakelsen og engasjementet betydelig. Dette kan så igjen føre til en mer aktiv og engasjert befolkning, som føler at deres meninger og interesser blir tatt på alvor, og forhindre organisatorisk opportunisme som later til å operere på vegne av villedede «velgere».

Når det gjelder mediedekning, så vil Antikratiet ha en meget positiv effekt.

Med et mer spesifikt fokus på konkrete lovforslag og politiske saker, kan mediene levere mer presis og relevant informasjon til befolkningen. Dette kan forbedre kvaliteten på den politiske informasjonen som er tilgjengelig, og hjelpe folk med å ta mer informerte beslutninger enn hva som i dag fremstilles mer som ideologiske valg med mindre spesifikke utfall og generell bevissthet rundt.

Antikratiet kan også bidra til å motvirke de problematiske tendensene i dagens politiske systemer, deriblant det at politikken i dag ofte går mer ut på å opprettholde et slags syntetisk status quo via partier og andre konstellasjoner, og sådan spre den generelle toleransen for hva som er effektivt politisk kynisme, konsolidering og kontroll.

Den Antikratiske modellen gir en ny tilnærming til å faktisk håndtere og regulere bort politisk dysfunksjon og korrupsjon, og gir folk en mer direkte og konkret måte å påvirke politikken på. Dette kan føre til et mer effektivt og rettferdig system, som bedre møter samfunnets behov og effektive problemløsning, og det med muligheter for korrigeringer sammenlignet med dagens statiske standarder.

Litt om det mer faktiske behovet for kompetente medier og rettsforståelsen i et Antikratisk system

Når demokratiteateret lukker sine scener og et Antikratisk styresett tar over, vil det umiddelbart skapes et behov for dyktige mediefolk og jurister som har hodet rett skrudd på.

Dette nye systemet krever en ny type profesjonelle som kan navigere i en mer direkte og kompleks politisk virkelighet. Mediefolk må være i stand til å formidle klar, presis og nyttiggjørende informasjon, men uten å bli fanget av partipolitiske interesser eller populistiske trender.

Jurister må tilegne seg en dypere forståelse for lovens muligheter og begrensninger, og kunne anvende denne kunnskapen på en måte som fremmer rettferdighet og ansvarlighet i det nye systemet.

Med det Antikratiske systemet på plass, er det rimelig å forvente at folket blir betydelig mer incentivert til å delta i det politiske samfunnet på en produktiv og pragmatisk måte. Denne økte deltakelsen kan føre til en mer bevisst og ansvarlig politisk kultur, der folk står mer ved sine valg og engasjerer seg i politiske prosesser med større alvor.

En av de viktigste fordelene med et Antikratisk system er styrkingen av hensynsfull dialog. Når folket har direkte innflytelse på beslutningene, blir det viktigere enn noen gang å ha respektfull og konstruktiv kommunikasjon med dem man er uenig med.

Alt dette kan bidra til å bygge en mer robust politisk diskurs, der ideologiske forskjeller blir håndtert med større grad av forståelse og realistisk samarbeidsvilje.

Antikratiets skjebnesvangre vesentlighet

Antikrati er det mest dynamiske og utbredte folkestyret som det er mulig å effektivt anrette samtidig som regjeringen beholder den nødvendige styringsdyktigheten. Det finnes ikke noe mer tilnærmet perfekt dynamisk demokratisk system, og det med relativt få nødvendige endringer i det eksisterende styringssystemets funksjon og kultur.

Det mer fenomenologiske aspektet som fremstår derav, og muliggjør en såkalt skjebnesvanger politisk retning, går ut på at Antikrati er et meget ‘prosessåpent’ system, det vil si, et styringsystem som potensielt krever mer modenhet og ansvarsbevissthet enn det passiviserende «demokratiet» i dagens samfunn.

Dette ansvaret går i takt med valgene som tas, og eventuelt konsekvensene disse valgene får som folket må leve med og lære å eventuelt erkjenne er feil for å så forandre seg. På den måten kan vi også hevde at Antikratiet i vesentlighet handler både om å lære av prøving og feiling politisk sett.

En slik hovedmekanisme utgjør sådan en større skjørhet med tanke på hva som kan fattes en hva som ikke forestilles folket, men at folket sådan generelt må utvise mer moderasjon og mindre aktivistisk og idè-abstrakt ideologisk, inkludert idealistisk, tilnærming til konkrete politiske veivalg som de måtte konfronteres med. Antikrati er med andre og enklere ord et politisk system for voksne folk som ansvarliggjør både folk og politikere, men som ender i en tilsvarende sterkere posisjon av stat- og folkesuverenitet.

Foregangnasjon for moderne folkestyre?

Norge, som en nasjon som ofte har vært en forkjemper for demokratiske prinsipper, har en gylden mulighet til å lede an i utviklingen av et mer ekte folkestyre. Hvis Norge våger å ta steget mot et Antikratisk system, kan det ikke bare forbedre sitt eget politiske landskap, men også i tradisjonell forstand gå foran som oppdagere og som et eksempel for andre Demokratisk villige nasjoner.

Spørsmålet er imidlertid om det norske folket, og de som i dag styrer det meget korrumperte, daterte og idiotiske «demokratiet» vil være villige til å omfavne dette overlegne systemet og dermed faktisk erkjenne verdien av et mer direkte folkestyre.

Ingen vil kunne si noe vesentlig negativt om dette systemet så lenge de faktisk er «demokratiske» og «frihetorientert» i sin tenking. Dette systemet er så perfekt politisk at det imidlertid vil bli møtt med et forsøk på fortielse, delvis fordi folk som forstår det er få, delvis fordi den politiske

indoktrineringen og intelligensen i den generelle befolkingen er som den er, og at korrupsjonen rår meget godt i dagens «demokratier».

Det politiske etablissementet av pseudo-eliter, det som i realiteten er idioter og deres idioti, vil neppe være i stand til å tilpasse seg og akseptere en ny form for «demokrati». De vil insistere på sine ideologiske fantasier og motsette seg endringen for å bevare status quo og sine egne lille interesser i hva som er et enormt perspektiv de sikkert ikke engang er i stand til å forestille.

Jeg vet allerede svaret på spørsmålet, og denne introduksjonen til Antikrati som et konkret, og faktisk fullverdig systemkonsept, er konkret nok til å forstås, men har også som hensikt å kontradiktere hva som er dagens «demokratiske» hykleri og forfektelse av å angivelig være folkestyrt ved å fungere som en kontrast.

Vi har ikke noe folkestyrt system i vårt såkalte «demokrati» i dag. Det vi snarere har fått frem er et system som er helt sentralt satt til styre oss mot en fundamental politisk samfunns-fallitt mens systemets forkjempere og «eliter» passiviser folket med pseudo-folkelig partipolitisk appell, og idiotisk ideologisk indoktrinering fremfor noe fornuftig, gjennomtenkt og funksjonelt.