«Antikrati», det daterte demagog-demokratiets demokratiske avløser

En par sommerdager i 2020 kjedet jeg meg litt. Jeg hadde bladd gjennom noe Mill, Benthams utilitarisme, Humes «Human Nature», De Tocquevilles reiseberetninger, og noe smågreier fra «Wealth of Nations» i forbindelse med en litt annen avhandling. Men det var Montesquieus «Spirit of the Laws» som virkelig irriterte meg, der den lå blant de andre, som pdf på paden, og tok sin plass. Den irriterte meg nesten like mye som min forbannede høysnue, som dukker opp i et par uker hvert år, for så å forsvinne helt. Må være noe importert.

Hvis man leser Montesquieu «riktig», slik jeg så det, og spesielt fra et demokratisk-skeptisk perspektiv, vil man kanskje kunnne innse at hans idéer om «maktfordeling» egentlig var en veldig lite kreativ løsning på noe som helst. Det er heller snakk om en lignende reaksjon lik det av irriterende allergi— en primitiv reaksjon på hva som er å synse og snuse på av maktmisbruk, og som han hadde fått hørt om under Louis XIV, og som Montesquieu konsekvent sammenlignet med det parlamentariske styret i England. Ikke akkurat noe revolusjonerende observasjoner som bør forstås som en spesielt smart eller veldig fornuftig start på et større funksjonelt politisk system.

Montesquieu, i all sin såkalte genialitet, presterte å oppdage at det kanskje ikke er så smart å la én person bestemme alt. Som om Locke og en hel haug andre tenkere ikke hadde rørt rundt om i dette før ham. Locke hadde allerede banet vei for ideen om maktfordeling lenge før Montesquieu bestemte seg for å gjøre det til sin største avhandling. Locke argumenterte tydelig for skillet mellom lovgivende og utøvende makt, men Montesquieu tenkte vel at det var greit å utvide dette litt mer, for så å legge til en «dømmende makt», som om dette var noe skikkelig revolusjonerende og fundamentalt.

Helt siden Aristoteles’ tid har folk visst at makt korrumperer. Hobbes skrev også mye om statens maktmisbruk, men selvfølgelig måtte Montesquieu ta det som om han hadde funnet opp noe nytt. Britene, som han var veldig fascinert av, hadde allerede i lang tid praktisert en form for politisk maktfordeling, men Montesquieu i sine skriverier latet det hele til som om man skulle tro det var han som oppdaget Amerikas kontinenter, hvorpå dette konseptet for alvor skulle få utvikle seg ellevilt videre. Ja, hvilken åpenbaring: Mennesker med for mye makt misbruker den. Det måtte tydeligvis en fransk adelsmann til for å gjøre dette til en akademisk triumf.

Så når normies og forståsegpåere begynner å briefe med Montesquieu, får jeg akutt intellektuell høysnue. Det er så traurig og forkvaklet, og jeg skyter som regel inn spørsmålet om de har lest Persian Letters? Det eneste som kanskje er verdt å lese av Montesquieu.

Poenget her er at statsvitere og de fleste andre tilsvarende teoretikere innen samfunnsvitenskapene er noen tullinger, og ubrukelige synsere som bare tjener som løpegutter for systemet vi kjenner som «demokrati» og «parlamentarisme». De forherliger disse systemene med den samme naiviteten og relative pompøsiteten som man som systemtenker finner hos Montesquieu. Ikke det at jeg rakker ned på Montesquieu som person eller noe, men jeg rakker ned på den betydningen som er tillagt ham som tenker og som en grunnpilar for et ikke-system som «demokratiet» i dag jo har blitt.

Demokratiet er hvor gammelt, sa du? Skal vi tro våre forfedre fra Island, så er det per allmenn praksis og appell godt over 1000 år gammelt. Det er på høy tid å tenke seg til noe nytt. Noe annet vesentlig som faktisk kan fremstilles som et system med en funksjonell verdi, fremfor bare å promotere mer idioti og elendighet, mens det maskerer seg som «folkestyre» og «demokrati» dag ut og dag inn.

«Antikrati» – Vetokrati

I 2020 utviklet jeg konseptet som jeg da kalte «Vetokrati». Det tok et par dager med litt tenking her og der, spesielt når jeg trente. Forakten for «vårt» «demokrati» var selvsagt en slags primærdriver som lå bak det hele og duret. I tillegg var hensynet til den pågående teknologiske utviklingen en mer aktiv intellektuell ingrediens i idéens praktiske rimelighet.

Jeg sendte ideen rundt til noen jeg anså for å være kompetente og oppegående. Jeg tok feil. Det var noen jusprofessorer og «tenkere», alle akademikere. Noen kom med et slags svar, andre ikke. Trolig for dumme til å forstå veggen av tekst, som det jo var. Min stil. Noen døde også i mellomtiden. Altså mellom da jeg sendte dem dette, og jeg formulerte en bedre versjon som jeg så sendte rundt til andre, dog med en mer spesifikk tanke om å få notorisert at det var nettopp jeg som var opphavsmannen til denne galskapen. Men så ble det ikke noe mer av det, fordi jeg hadde annet å gjøre.

Og nå som denne bloggen har fått en god del moment, og jeg har fått litt tid til å renske opp i konseptet, ser jeg ingen grunn til å ikke presentere det her, i alle fall i form av en delvis utredning, og slik at potensielt andre kan sette seg inn i tankegangen.

«demokratiet», med liten «d», får mye kjeft her på Kritikken, og det med rette. Jeg tror dette «demokratiet» vi pådyttes i vesten er det aller verste politiske pseudosystemet som noen kunne funnet opp, i alle fall kombinert med dagens tilstander. Folk har så faktisk veldig lite å i det hele tatt sammenligne med. Det blir som regel i forhold til umenneskeliggjorte diktatorer og andre obskure diktatur. Totalt irrelevant. Tilsvarende blir alle som ikke er pro-«demokrati» hundset som «fascister» og annet tøv, det i et samfunn som er på halv tolv, eller evt. 2 minutes to (nuclear) midnight.

Vi ser fallitten av dette utarte seg dag etter dag, mens systemprogrammerte tullinger og politiske normies fremdeles «HYLLER» demokratiet og «friheten» for alle som løsninger på alle «utfordringene» de selv introduserer. Helt bortreiste og ukritiske. Slaver for et system som lefler med deres politiske passivitet og generelle idioti.

Så nå har jeg lansert «Antikrati» her, på disse sidene, hvor jeg etter hvert også skal få på plass en normie-vennlig forklaringtekst i tillegg til de to andre. (fikset)

Men I mellomtiden må man nøye seg med den mer detaljerte fremstillingen, eller den mer idiotisk-vennlige, som jeg så vidt klarer å lese uten å krepere av cringe. Tekstene vil kanskje også utbedres, men de for stå slik som de er nå enn så lenge.

Greit nok, jeg har ikke lagt veldig mye arbeid i det, men akkurat nok til at det antakelig lar seg lese og forstå. Man kan foreløpig finne to versjoner, der en er mer original versjon enn den andre, og som beskriver flere detaljer og som til og med har et par illustrasjoner, èn av hvilke jeg inkluderer i den mer avanserte fremstillingen.

Forbannet lei av folkets akk og snakk i det dumme «demokratiet»

Alle diskusjoner om «politikk» i dag dreier seg i vesentlighet rundt fallitten som er «demokrati», og jeg er så forbanna lei av å høre på folk som for det første griner over ting og symptomer de ikke klarer å komme litt til bunnen av, og at de ei er i stand til å komme med noe annet av konkrete løsninger enn bare forbannet og filosofisk pisspreik. Så her er i alle fall en helt konkret løsning på dette. Og jeg kommer også til å referere til, og selv-promotere dette systemet ved hver en anledning hvor «demokrati» er og blir et tema, og det blir nok veldig mange..

Det var også morsomt å forsøke å skrive en idiotsikker versjon for middelmådige, slik at de kanskje kan forstå konseptet, men dette var vanskelig og litt frustrerende. Det ble nærmest mer et slags hån, men la gå.

Når det er sagt, konseptet er ikke mindre enn genialt, og enkelt sådan. Selv en idiot kan forstå hvorfor det er genialt med litt tankevirksomhet utenom sitt vanlige urådelige syssel.

Det finnes faktisk ikke noe bedre, eller mer demokratisk system enn dette. Og jeg «utfordrer» hvem som helst til å finne særlige vesentlige svakheter ved det, om så noen slike svakheter i det hele tatt eksisterer.

Og skulle man forsøke å forklare en moderne molboer i dagens samfunn hvordan «demokratiet», med sine maktfordelinger og strukturer, regler og lover, mandater, partier, utjevninger og prosesser, og alt annet rart og tullball, fungerer, så ville det være mye mer komplisert enn de Antikratiske prinsippene.

Men, vi vet at folk dessverre er idioter, og ikke bare det, men uintelligente politiske idioter, som ikke bryr seg om annet enn for eksempel strømprisene og nettleiesvindelen, som de selv har stor skyld i.

Folk er forferdelige, og politikerne vi har er enda verre. Derfor må vi gi folket mer politisk makt og muligheter til å bære et visst ansvar, eller så må de begynne å holde kjeft med sytingen sin. Og akkuratt dette er et helt sentralt og faktisk operasjonalisert prinsipp som Antikratiet baserer seg på. Ja, folk må enten bli politisk initiert og politikken må avideologiseres mest mulig, eller rett og slett bare holde kjeft og forgå