Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design
Demokrati er i ferd med å bli nærmest synonymt med dumskapen selv, men det man hører i mediene er som vanlig «krise». «Demokratisk krise», og de har åpenbart ikke forstått det, at «demokrati» er årsaken til krisen, og er i «krise» fordi det ekspanderte demokratiet per nå er på sitt endelikt. Men mye gjenstår, da det moderne massedemokratiet fremdeles misforstås av alt for mange, og dessuten forestilles som «godt» og et slags «gode» i seg selv av «copers» og kynikere.
Hvorfor og hvem er det som hyller demokratiet? —Jo, i realiteten «dumme folk», som ellers aldri ville hatt noen som helst makt, og som av denne simple og egoistiske grunn flommer over av begeistring for sin egne folkelige fortreffelighet samtidig som samfunnet tilsynelatende går til selveste «helvete» under deres dumme styre.
Relatert: Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?
Og spesielt skadelig er appellen som ligger hos og til de såkalt «dumme» i samfunnet. «De dumme» i samfunnet er noe demokratiet per sin simple appellfunksjon har prestert å aksentuere over mer naturlige nivåer samt systemisk misrepresentere som noe konstruktiv bidrag til samfunnet under ett. Deriblant fundamentet for dette, «likhetsprinsippet», som til stadighet blir teknisk misforstått og faglig feilfremstilt av både banditter og banale fjols i det demokratiske samfunnet, for å enkelt sagt styrke sine egne stusselige posisjoner. Slike store misforståelser er mange og blir flere etter som ting blir verre i demokratisk forstand, men hvorvidt dette går på mangel av intelligens. eller noe mer ideologisk betinget, er vanskelig å si sånn fra tilfelle til tilfelle. En kombinasjon er som oftest et ganske trygt svar.
Folk i dag, i demokratiene, har på de fleste måter blitt så bombardert og indoktrinert med diverse av sosialporno og ideologisk propaganda, og på bakgrunn av disse doktrinene nærmest utviklet en form for fetisjisme for å ikke støte eller latterliggjære dumme folk. Dette mener de er bra, fordi, vel, de fleste er egentlig dumme selv, så det blir på en måte en forlengelse av den såkalte «samfunnskontrakten». Man kan fort få øye på disse intellektuelle lenkene hos folk hvis man sier at man er «mot demokrati» eller for et «hvitt norge» for «Nordmenn», og da kommer reaksjonene og de forutinntatte fordømmelsene rimelig raskt. Meget av denne banale kondisjoneringen er myntet på typisk konformisme. Om man i dagens samfunn støter på et dumt menneske, som nå er de fleste, så er det normativt forventet at man forholder seg såkalt forstående og tolerant fremfor noe annet enn kritisk og utspørrende. Det er slemt. Det samme kan på mange måter overføres til demokrati og utøvelsen som finner sted der av «fornuft». Å støte folk er nå nærmest blitt kriminelt per lov. Å si sannheten og være rasjonell er støtende. 2+2=4 er «rasistisk» osv.
Det var nok ikke alltid slik. I store deler av menneskehetens historie var hovedoppgaven for de ansvarlige å begrense de dummes innflytelse og rolle i samfunnet. Hver gang en dum person tar en avgjørelse, er det en faktisk en potensiell sjanse for kaos. Derfor er måten å skape et stabilt samfunn på å snarere redusere antall muligheter som de dumme i dagens samfunn har «rett» på. Å kontrollere den dumme befolkningen var en styringsprioritet i seg selv. I dag er denne prioritering prinsipielt snudd på hodet og 180*. I dag skal de dumme inn over alt, uansett hva det koster. Dette står i stil til alt ellers som politikken presterer å fremstille som «fornuft» til Folk Flest. Det er og blir en ond sirkel: en systemisk underoptimal tilstand av endemisk idioti; demokrati.
Relatert: Demokrati, en farlig religion: Del Èn
Folk i Samfunnet kan inndeles i fem hovedkategorier: «De dumme«; majoriteten (50%+) av folk som ikke styres av rasjonalitet, men som er irrasjonelle og sådan svake. «De intelligente«; den minste (-5%) og viktigste minoriteten. «De ubrukelige«; ineffektive og nøytrale systemfolk (25%). «De hjelpeløse«; gruppen (15%) som trenger konstant omsorg og annen tilretteleggelse av samfunnet og stat. «Utnytterne«; kynikere (±5-10%) med middels intelligens, som konspirerer og konsumerer ressurser på vegne av de andre. Alle disse og deres plass, rolle og effektnisjer i samfunnet, kan enkelt forstås som illustrert slik:
De dumme demokratiske fanatikerne bør ikke ha makt
Tar man all makt fra et dumt menneske, så kan de som sagt gjøre lite dumt fordi de snarere vil geleides av presumptivt smartere ordninger og div. strukturer anrettet av intelligente folk. Man kan se analogiene for dette overalt i samfunnet hvor enn man måtte finne på å snu seg rundt. Graden av dumme folk har alltid vært tilnærmet den samme i historien. Men demokratiet og evt. velstand-distribusjon produserer og effektuerer idioti bedre enn noe annet styringssystem.
Relevant: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»
Problemet med idiotisk vekst, er i tillegg det at smarte folk siles ut og bort fra samfunnet, og kan dermed ikke forhindre at like mange dumme ting skjer som før. Dumme folk er mest farlige av dem alle, potensielt. Dumme folk er mye farligere enn såkalte utnyttere og «onde» folk, men demokratiet sørger for at de dumme etterhvert dominerer mer og mer, blant annet fordi de mer utpregede kynikerne også er i mindretall og delvis rasjonelle dvs. forutsigbare. Men dumme folk determineres av sin evne til konsistent irrasjonalitet og er derfor, i det store og hele, ikke forutsigbare og derfor trenger de eksempelvis ‘større’ og enklere (politiske) budskap for å politisk mobiliseres for misbruk av kynikerne. Uforutsigbarhet er radikalt til kaos og tilstander av kaos krever videre mer og mer kategoriske og potensielt totalitære tiltak, hvilket til slutt gjør at «samfunnets» ‘topper’ består utelukkende av en blanding kynikere og dumme folk, som står mer eller mindre fritt til å finne på mye mer dumt for å kappes innad. Alt dette er basert og muliggjort av dumskap og konsekvensene det effektuerer og sådan påkaller politisk.
Etter hvert som et land og dets folk befinner seg i en oppadgående konjektur, spesielt i kontekst av demokrati, vil flere intelligente personer effektivt la flere dumme folk delta i styringen samtidig som de også må utøve større kontroll med de dumme, dvs. holde de dumme i sjakk slik at de ikke får for mye makt og appell. Men en oppgang i f.eks. levestandard eller annen konjektur, vil alltid føre til en økende fraksjon av dumme vs. intelligente folk på toppen, men når samfunnet går ned, vil man historisk og logisk finne de mer intelligente på «bunnen» i samfunnet.
Demokrati kan på kritisk vis forestilles som en form for appell til folkelig uorden på en størst mulig skala slik at det kan forstås som «normalt». Demokratiets appellfunksjon forutsetter og formoder en særlig type egenkjærlig egalitarisme som effektivt har som nærmest bevisst målsetning å erstatte det meste av produktive samfunnsstrukturer og hierarki med prinsipiell sosial- og systemappell, «for leve skal man jo», først og fremst. «Sosialappellen» bunner i det mer ideologiske, hvor det sentrale er særlig fokus på alle skal ha like muligheter og til og med utfall. «Systemappellen» er selvsagt symbiotisk til det sosiale, og på den måten forstås systemet som en måte å utøve «godhet» på, derav «fornuften» og fortreffeligheten av moralistisk «venstrepolitikk» og ders idiotiske kontradiksjoner og forfektelser.
Men når flere og flere intelligente folk siles ut og bort fra samfunnet og «demokratiet», og således kan ikke forhindre dumme og svake folk fra å finne på dumme ting, så står det lite mellom de eventuelle gærningen å fritt finne på mye mer dumt og utnyttende bedrag.
Dumme folk er mest farlige. Mye farligere enn «utnyttere» og «onde» folk.
Ettersom et land og dets folk er på en oppadgående konjektur, flere intelligente lar flere dumme folk delta samt passe på dem; holde dem i sjakk, men dette… hvilket fører til en uunngåelig voksende fraksjon av dumme folk i alle kategorier. Når samfunnet går mot undergangen og oppløsning, vil intelligente være en helt marginal minoritet, og ute av det meste av styringen. Igjen sitter bare utnyttere med mer dominante, dumme trekk. Dette viser seg spesielt vesentlig dagens demokratiske samfunnsforfall, og dumme folk vil ikke klare å se dette forfallet som en fallitt i det hele tatt, og vil snarere tviholde på at dette ikke er tilfelle, men et «gode» eller i beste fall en «utfordring». Dette er dessuten alt annet enn merkelig, fordi de som gjerne sitter med mye av makten når slike påstander begynner å rettes mot deres vanstyre vil alltid rasjonalisere. Å rasjonalisere er en ellers habil indikasjon på en dum eller kynisk person.
Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral
Internett som infrastruktur og arena i seg selv er en meget treffende system-analogi for hvordan et dumt samfunn utvikler seg.
Først var internett mer en plass for intelligente og nerder fordi man måtte være mer spesielt interessert og vite hvordan å i det hele tatt komme på nett og ha en datamaskin. Men etterhvert ble PC pluss internett utnyttet og kommersialisert av folk med det som kan sies å være «intelligente tendenser», det være 80%-kohorten av folk på høyre side av den berømte bjellekurven. Denne gruppen presset på for at de skulle være både lettere og derfor «bedre» for de dumme å komme seg på nett slik at man kunne utnytte de dumme.
Det var også slik sosiale medier ble aktuelle: Idiotiske sosialappell-konsepter som mer eller mindre har tatt over «internett» med dumme folk. Det er bare å ta seg en tur på blant annet Twitter i Norge, som tilsynelatende per lignende effekt tiltrekker seg mer idioter enn møkk gjør insekter.
Når de dumme inntar samfunnsprosessene, inkludert «sosiale medier», gir de makt til de korrupte utnytterne, som for å forøke seg videre, gjentar prosessen og finner nye måter å innlemme dumme folk, høyere og høyere opp. Nyttige dumminger kontrolleres og utnyttes av svindlere og sjarlataner med middelmådig intelligens, som poserer, rasjonaliserer og fronter hva enn og det skal være av dumskap og tåpeligheter bare for å oppnå eller ivareta en viss posisjon i samfunnet. Et slikt samfunn, med slik masseappell generelt, vil uunngåelig være preget av uærlighet og derfor stor potensiell korrumpering.
Resultatet er en demografisk eksplosjon av dumme mennesker som gjør dumme ting som forårsaker enorme skader, noe som gir makten mer makt gjennom «kriser» og nødvendiggjøring av diverse «tiltak». Problemet med dette er at intelligente folk er individualister og ofte introvertaktige personer, som mer eller mindre driter i både appell til majoritet og flertallet forøvrig. De vil enkelt sagt ikke være med på noe dumt og dumt/falsk/syntetisk sosialhierarki.
Når flere og flere slike intelligente fratas muligheten—for å effektivt gi mer plass til dumme folk som systemet belager seg på, så minsker graden av den intelligente kontrollen over dumme folk og deres ofte absurde påfunn. På den måten begynner samfunnet å sakte men sikkert skrante.
Problemet med de som utnytter andre, spesielt de som utnytter de dumme for egen vinning, ergo, de som ikke gjør verden «bedre», om man vil, er at denne klassen av folk er bare konsumere å regne. Det være seg konsumenter av dumskap. De kan ikke komme med noen rasjonalitet eller kreativitet som innebærer en fornuftig bedring fordi de i beste fall kan lære seg regler og oppfatte noen ideer, men er ikke i stand til å anvende disse abstrakte konseptene i den virkelige verden. I stedet tar disse samfunnskonsumerne av kultivert dumskap til seg det meste av tøv fordi de vil tro på det, selv om de ikke behersker f.eks. tematikken, bare fordi de ser på aksept for en eller annen ide som tilslutning til systemet, altså systemappellen. Dette kan enkelt eksemplifiseres med såkalte klimaaktivister, som ikke skjønner noe som helst når det kommer til klima, men er de mest ihuga fanatikerne av dem alle, bunnsikker i sin «gode sak», selvsagt. Den «gode saken» kombineres så med sosialappellen, og vips, man har kommet ‘full sirkel’ i idiotien, som demokratiet per mekanisme determinerer når det gjelder å forsyne dumme folk med muligheter og ideer som de egentlig ikke er egnet for og behersker. Man har realisert seg og sitt potensial for dumskap.
Systemappell kommer også i den forstand at de som i dag utdannes i systemet, står i større fare for å simpelthen bare bli mye mer indoktrinert i tøv enn hva de er faglig kompetente. Spesielt når det gjelder fag utenfor de vitenskapelige, men også «vitenskapen» er under stor trussel fra de samme samfunnsmekanismene som nevnt.
Relevant: Vitenskap er nå et åndsfelleskap
Man må heller ikke forveksle «intelligente» folk med folk som av ulike årsaker f.eks. er desillusjonert med dette samfunnet sånn ellers etterhvert som det går mer og mer nedover.
F.eks. de som var så dumme og fulle av sosialappell til å ta kvaksinen gjorde det fordi de tok «vitenskapen» som en autoritær selvfølge (systemappell) samt at man samtidig fikk det for seg at det var ‘fornuftig’ å ta opptil flere eksperimentell vaksine for å angivelig redde gamle og skrøpelige folk fra å dø. En halvveis fornuftig person vil se på dette og tenke at noe slikt er jo nærmere absurd enn aktsomt. Problemet er dog at flere folk oppfatter det å følge systemappellen, i seg selv, som nettopp «aktsomt».
En mer blasert samfunnsskeptiker vil presumptivt ta et lignende valg, men på et annet fundament evt. sentiment.
En intelligent person vil sannsynligvis per da, eller før, være såpass inne i sakene, deriblant vaksinologi og vitenskap, at man ler av hele det fysiologiske konseptet vedrørende vaksiner ganske generelt, og spesielt når det i tilfelle av COVID-kvaksiner, hvor var snakk om en helt ny teknologi som ikke engang kan rubriseres som en konvensjonell vaksine.
Det man dog ser er at dumme folk er driveren for, ja, dumskapen i samfunnet. Hvor eller skulle denne dekadansen komme fra? De dumme er nærmest blitt dominerende i samfunnene i dag, og demokratiet er en forsterkende mekanisme bak en allerede betinget masse-betinget naturlighet når det gjelder såkalte «samfunn» generelt.
De «håpløse» og «nøytrale»
Det fundamentalt farlige og potensielle endepunkt for samfunnet, er når gruppen av såkalt «hjelpeløse» det være f.eks. de handikappede, syke, fysiologisk imbesile osv, begynner å kategorisk effektivt å inkludere de intelligente, det fordi de dumme og korrupte begynner å ta over samfunnsstrukturene på en slik omfattende måte at deres tilstedeværelse og aktiviteter effektivt ekskluderer de intelligente fra å ha noen reell innflytelse på selve samfunnet, spesielt demokratiet.
Et ikke-demokratisk samfunn, f.eks. et samfunn basert på meritokrati og ære, ville automatisk skyve bort og dytte ned dumme folk fra å være spesielt relevant for de på topp. Selvsagt, de dumme folkene som i dag hyller demokrati eier ikke engang forestillingsevne nok til å forstå at et slikt alternativt samfunn ikke nødvendigvis trenger å være noe typisk tyranni for dem. Men de hevder bastant så, det på en ren reaksjonært basis, fordi de selvsagt ikke ønsker å finne sin sanne plass i samfunnet. De forstår med andre ord kanskje faren for at de kan havne der, ergo, de kjenner på sin egen usikkerhet og utilpasshet vis a vis ukyndighet, eventuelt «ubrukelighet».
Den nøytrale, dvs. den normale massen i et samfunn, dvs. i kontekst av samfunnets generelle utvikling, er en homogen masse som bør skilles fra de «dumme» ved å karakterisere dem som generelt ineffektive i noe som helst annet enn å holde igang systemet, og ikke noe mer. Men denne gruppen har per samme definisjon ingenting å gjøre i politikk og derfor ikke i utviklingen av noe særlig. Ikke er de heller i stand til å fatte effektive valg i den retning, så de forblir en slags grå masse av rettere sagt meningsløse folk, altså noe i retning av forutsigbare «normies». «De dumme» er en stor gruppe, per nå den største i samfunnet, og kan befinne seg hvor som helst i samfunnet. Nesten ingenting er lenger en hindring for dem.
Mange dumme folk er også av den forestillingen at det å bli «normal», ergo, f.eks. få seg en systemjobb, er det optimale for dem og deres potensial, for så å muligens konvertere til en mer type «ineffektiv» person enn «dum». Men i så fall tar noen deres plass umiddelbart. I partipolitikken kan man se dette fenomenet ganske åpenbart. Der er det fabrikkering og rullebåndsystematikk for slike dumme mennesker.
Alle de fire andre teoretiske kohortene: «Hjelpeløse», «Dumme», «Utnyttere» og «Ubrukelige», har det til felles at ingen av de kan aldri kan bli «Intelligente», enn så mye de prøver eller insisterer. Det er på den måten enkelt å få øye på det faktiske idealet som her forsøkes fremstilt: At det er kun de «Intelligente» som kan og bør lede et samfunn, og at demokratiet som konsept, per design, faktisk er så korrumperende og forrykt at de effektivt motarbeider dette.