FILMKRITIKK: «The Last of the Mohicans» (1992)
Kvasihistorisk krigsdrama fra kolonitiden i Amerika, drøyt tjue år før revolusjonen, da franskmennene og britene menget seg med diverse amerikanske stammer mens de fyrte løs på hverandre.
Jeg gruet meg faktisk til å måtte se denne filmen, men har hatt den på diverse lister lenge fordi det er en såkalt historisk film, Omsider fant jeg gidd, dog jeg var samtidig fristet å se den i 2x, men lot være i fare for at jeg skulle gå glipp av viktige detaljer andre vesentligheter.
Originalen tilbake til 1936 var uaktuell.
Plottet er enkelt og konvensjonelt, men bølger en god del frem og tilbake. Til tider renner det over i en mer ren ‘actionfilm’ enn noe annet.
Jeg synes filmen starter bra, rent teknisk sådan. De første 15-20 minuttene oppleves som solid, det være seg med et bra og balansert moment, introduksjon til spillebrikkene og historisk kontekst sånn generelt, men så dabber det av. Dramaturgien og handlingen sliter virkelig enkelte steder og kan oppleves som nærmest haltende. Grunnen til det er alt for hyppig og hensynsløst skifte av handlingens fokus og anliggende, altså formålet med selve handlingen i seg selv, samt den følgelige utskiftning av karakterer og deres motiv.
Når handlingen i et slik konvensjonelt filmplott først kommer på kant med enten fornuften, eller blir for utydelig evt. rotete disponert slik at man risikerer å ikke forstå hva som skjer, og således henge med, så går dette ofte klart ut over hvor mye det hele fanger. Og dette opplever jeg som et gjentakende problem gjennom det hele.
En av hovedårsakene til at handlingen bryter, og således dreper mye moment stedvis, er dog ikke på grunn av tekniske svakheter, fordi filmen er meget god der. Det skyldes altså selvsagt manuset, mer spesifikt, fra romanen og romansen som forsøkes introduseres mer eller mindre umiddelbart. Dette fungerer ikke veldig bra. Det blir for utpreget, og går heller ikke særlig på skuespillerprestasjonene.
Den såkalte største røde tråden i filmen er nemlig romansen, som passelig nok forsøker å binde hele handlingen sammen, tett etterfulgt av blodhevn samt mindre forfektelser av vedørende kulturkollisjoner kontrastert med refleksjoner rundt moralrelativismens kynisme. Man kan kanskje si at det er helt naturlig at romansen forringer handlingens fornuft sånn generelt ellers, men i dette henseende mener jeg det kommer noe ut av kontroll.
Daniel Day-Lewis’ noe ellers mindre troverdige «multikulturelle» karakter går fra å være en slags stoiker til suicidal «simp» nærmest umiddelbart etter at hans amerikanske ‘adoptiv-familie’, litt ut av det grønne bestemmer seg for å gå til angrep og redde britene fra en rivaliserende(?) indianerstamme. Etter denne noe merkelige starten spinner det enda mer på seg av det vi snarere kan kalle meget irrasjonelle og nærmest uforståelige valg som gjør at filmens kredibilitet under ett lider litt vel mye, og i hvertfall ikke gjør den noen særlig tjeneste.
Michael Mann er en brukbar regissør, og langt fra noen amatør. Regien er teknisk god i denne filmen, men fortellingen har ikke latt seg enkelt overføre fra bok til filmlerret, og det merkes, til tross for at man har to timer på seg til å beramme det som nok sagt er et ganske konvensjonell historie. Et veldig enkelt og effektivt grep i denne filmen ville vært å kuttet ned alle overflødigheter og karakterer og fått frem fokuset på noe mer begrenset fokus når man først skal engasjere det hele ut i fra en romanse. I stedet går filmen på kryss og tvers av mer eller mindre ubetydelige og uinteressante med-karakterer og detaljer.
Det ytres av visse at «The Last of the Mohicans» er en ganske oversett film som ikke får hva den fortjener av skryt, men jeg er mer uenig enn enig. Joda, filmen har sine klart sterke sider og lyspunkt, men i det hele virker for mye, til tider noe kaotisk fremstilt, og dette hverken neppe særlig sannsynlig bevisst eller smart. Det generelle inntrykket er heller slik at man har forsøkt å presse inn mest mulig handling i et meget enkelt plot og at det derfor i helhet blir ganske grautete og evt. smått usammenhengende.
Men Michael Mann har ellers vist seg som en glimrende filmskaper, med eget manus og kontroll, særlig sådan i action-dramaklassikeren «Heat» som kom bare tre år senere (1995). En film som på mange måter er glitrende, og som trolig ikke helt tilfeldigvis også forfølger de samme ‘sporene’ som jegerne i «The Last of the Mohicans» gjør, bare i en annen historisk kontekst. Det er sånn sett klart at Mann med «Heat» trolig hadde lært mye av svakhetene med denne filmen.
Totalvurdering: 5.5/10
