Ting som må skje før nordmenn kan samle seg politisk og styre Norge
Jeg har for tiden lite tid til å skrive noe større, men fyrer her avgårde et par raske skudd som en mindre post i hensikt av et viktig spørsmål som omfatter det aller meste som er relevant for alt vi tar sikte på.
Angående overskriften, de siste estimatene fra SSB er feil, og dum, trolig ment å forlede eventuelle nordmenn som ligger i dvale politisk, som fremdeles bare finner seg i det samme tøvet. Nordmenn per fødselstall og demografiske konjekturer er allerede i effektivt fremtidig undertall.
Jeg skrev nokså nylig, i min nyttårsspalte, at det som er garantert til å bli den etniske borgerkrigsopprørelsen og et slags balkanisert, lavfrekvent, mer omfattende Stiklestadslag i Norge, vil finne sted innen 2038, og det er ikke veldig langt unna.
Det er også viktig å fremheve at den politiske situasjonen i det såkalte vesten er særdeles skjør og sterkt skrantende. POVcast-episoden «Vestens Fall» tar for seg dette hyperontologisk-epistemisk.
Europa er mye nærmere flere typer indikerte implosjoner og kollapser av ulike slag, noen som også vil sammenfalle og forsterke hverandre i en viss dominoeffekt. Mange mener at denne relative sivilisasjonskollapsen vil foregå i sakte film fremfor raskt og smertelig, men dette er feil, og særlig i Europa. På akkurat den måten, og per dette tidsperspektivet, har faktisk USA bedre vilkår og relativt god tid i forhold til oss. Jeg går ikke inn på hvorfor her, men slik er det sånn jeg ser det, og Europa er faktisk mest utsatt per nå. Men nange idioter, som man også må lære seg å ignorere mer og mer med denne tiden i vente, mener å skjønne at f.eks. tilstander som 2008 og COVID-krisen også er ganske brukbare målestokker på hvor selvgående enkelte nasjoner vil være når det gjelder det å opprettholde økonomisk stabilitet og generell orden i denne kontraksjonen. Dette er også en feilslutning, fordi scenarioene man forsøker å sammenligne som utslagsgivende her, er såpass vesensforskjellige. Det samme kan sies om flere andre fenomener. Det er en helt vanlig forutinntatt feilslutning de fleste rammes av når først store systemer vurderes å stå i mot mindre, undervurderte og flerfoldige faktorer.
Jeg fikk et direkte spørsmål her forleden fra en tidligere bekjent, ukjent med Kritikken, om hva som må til for å «fikse Norge» slik jeg vurderte det, da jeg «har det med å ha rett». Denne personen er ganske langt unna fra å være særlig inne i politikk eller noe som helst av samfunnskritikk, og er opptatt med ganske ander ting, men er også langt nok unna å ta som dum og fullstendig fortapt til forutinntatt flokkdyrmentalitet. Så jeg ga ham et kort svar, hvilket var grov-versjonen av cirka dette her:
I. Den faktiske og oppriktige opposisjonen må først overtale den sivilnasjonalistiske, demokrati-kapitalistiske, boomerbefengte, liberalkonservative, falske og fundamentalt uærlige «høyresiden», for å så, sammen, avvikle den forfeilede, etablissement-venstresiden.
II. Deretter må man enten bare ta makten, eller&og jobbe hardt for å reformere hele det «Demokratiske systemet» (evt. «ANTIKRATI») samt den sosialdemokratiske ekspansjonismen og typisk norske, naive velferdgodhets-ekshibisjonismen.Vi må også begynne å bruke tunge og store ord, gjerne med capslock, skrik og skrål, om de vi hater så innmari mye. Det har jo fungert for «Venstresiden», så hvorfor ikke oss.
III. Det vinnes frem og finnes av felles fokus for den nye makten, må nødvendigvis, og realistisk sådan, være myntet på hovedsaklig suverenitet, realpolitisk rasjonalisme og syndfri norsk nasjonalisme. Dette er ikke fordi jeg er en fanatiker-nasjonalist, men fordi ingenting annet av angivelige motpoler og dels abstraksjoner vil være i stand til hverken bære ambisjonene eller utføre de nødvendige grepene som trengs for å rette kursen.
Å surre rundt med vagheter, pretensjoner, moralistisk-argumentasjon, og enorm ballast av konvensjonelt forfeilet idelogiske forankringer og mer tilside-liggende/perifer pseudo-systemkritikk som deduserte trivialiteter fra «epsteins overgrep» og moralsk smitte, vil aldri ha noen som helst politisk vesenforskjellig virkning. Det kommer ingenting annet ut av slikt systemspill enn mer av det samme, med litt andre folk som tar stafettpinnen og detaljer i utførelsen. Samme i Norge som I USA, fordi styresettet, ideologien bak, og hele fasaden er en og samme, treige, rigide og institusjonaliserte greie, befengt av boomere med nærmest null nevroplastisitet og incentiver til å forandre noe som helst.
Det vil si, uten endring blir det bare med enda flere tørre talerør som går på tomgang for den samme maktappellen og ideene de har fått forestilt seg som fortreffeligheten selv, selv om det har åpenbart forfeilet og er uten fornuftig funksjon. Jeg snakker om folk à la, ja…. nærmest alle som er anført som fremtids-relevante i norsk politikk. Eksempelvis tørrpinner fra stortingspartiene som Peter? Peder??? Fredrik?? Frølich??…noe sånt, og alle kvinnfolka i alle de forskjellige røde og grønne partiene, og alle «ungdomspartilederne». Dette er som regel av systemet de er klekket ut av, veike og dels feige karriereopportunister som klamrer seg til en forfeilet politisk tro og ideologisk tradisjon som har utspilt sin egen relevans.
Samtidig må man begynne å forstå at Trump i USA er et skuespill, og sådan et deigete, surt skuebrød for de mange desillusjonerte i Norge for å agere politisk. Det samme gjelder kvaliteten og forestillingene disse folka sitter inne med angående politisk forståelse. Disse, som nevnt i punkt I, må overtales intellektuelt, eller forkastes før man tar til fatt mot det skrallende etablissementet.
Det hele blir en lang, og dels traurig kamp. Men for de alle fleste handler det faktisk bare om å holde ut, overleve, ense og agere faktisk politisk. Det eneste som kan stoppe et økende antall fattige, ikke-lenger-tillits-tålmodige og generelt minkende og marginaliserte nordmenn sådan, er vold og drap, hvilket bare vil akselerere ambisjonene og styrke oss. Seieren er egentlig allerede sikret fordi fienden har mistet all fornuft, og det sier jeg som evig skeptiker. Som vi skrek i selveste Afghanistan: Til Valhall!
