Filmanmeldelse: «Affeksjonsverdi» (2025)

Dette ser ut til å være en meget opphypet film, som da også er innstilt til flere priser, og som da gjør den relevant å ta for seg. Etter et visst press fra fjern og nær, så tok jeg omsider til mot og slo meg ned med denne bejublede flmen, som visstnok fikk nesten 20 minutters stående applaus på premierevisningen i Cannes, nominert til ni Oscars, allerede vunnet noe-og-femti andre utmerkelser blant cirka 250 nominasjoner totalt.

På forhånd var jeg full forutinntattheter og fornuftig basert forakt mot ‘nordisk film’ som konsekvent følge av fortidens mange blemmer, og jeg hadde også meget lave forventinger på bakgrunn av hva jeg hadde hørt filmens innhold og tematiske omriss var, altså litt ‘kjedelig’, for å bruke et litt blasert begrep i seg selv. Joachim Trier lager visst «film for vennene mine», noe som ikke akkurat gjør meg ikke mindre skeptisk.

Det store spørsmålet for alle de som ikke har sett eller funnet denne filmen, er først og fremst hvorvidt den lever opp til all den sprudlende støyen og omtalen i mediene, og svaret på det er faktisk bittelitt komplisert enn enten et ja eller nei.

For det første er det relevant å påpeke at alle filmer begynner med et særlig formål og type formidling for å fremstille alt dette sett under et som en fortelling i form av film… Hele formålet med «Affeksjonsverdi» som film blir fort helt åpenbart at alt dette dreier seg om hva som egentlig er et ganske enkelt og antakelig allment forlokkende tema. Muligens gradvis, menneskelig universelt.

Budskapet kokt nærmest helt ned, slik jeg oppfatter det, blir noe i retning av hva som kan formuleres som «brutte bånd» og «tapte øyeblikk», osv. Jeg skal ikke gå inn på selve handlingens bakgrunn her, men det dreier seg om å bli «sett for hva man er»; forstått, om du vil, hvilket er hva hovedrollen dreier seg om.

Filmens budskap er sånn sett egentlig ikke veldig ambisiøs av art eller teknisk karakter. Det er egentlig helt ordinært, med en betydelig god del gråting, småborgelig affekt og smerteskildringer, noe som selvsagt også da er trekkplasteret og appellen. Problemet med dette hovedbuskapet er at det til tider står i stor fare for å overspilles, eventuelt også feildimensjoneres. Sagt på en annen måte, å legge listen for appell bredt betyr ofte at det samtidig blir flatt, og kun får gjengklang på en mer banal basis enn noe særlig dyp.

Et tilnærmet kritisk spørsmål kan også være om denne filmen forsøker å fremstå som dypere enn den egentlig berettiger? Ja, det vil jeg si. Får den det til å virke «dyp» innenfor en generell ramme, eventuelt til og med i en litt større samfunnskonstekt som kommentar? Jeg vil si nei. Snarere drukner den i sin egen seige ambisjon, og resultatet er at publikum i praksis inviteres til å fortolke filmen på to måter:

Enten fungerer den som et slags moderat refleksivt, selvterapeutisk referansepunkt, der man relativiserer innholdet mot egen erfaring og posisjon, og dermed står fritt til å «lever seg inn» i og «forstå» problematikken og eventuelt den påståtte smerten som et følende «medmenneske». Dette gir seerne et emosjonelt engasjement som blir litt for enkelt.

Den andre synsmåten, og langt bredere, innfallsvinkelen er den emosjonelt-intellektuelle snusfornuften som normativt ligger latent hos de fleste, der publikum nærmest oppfordres til å delta og sympatisere med et tilsynelatende sårbart tema, men da mer av konvensjon enn av innsikt. Kombinert blir disse to fortolkningene ganske kraftig på Folk Flest™, og fordi de ikke er særlig i stand til å begrunne sine sympatier mer enn som så, blir appellen ganske emosjonelt oppblåst og lettføyelig.

Vurdert per appell og videre dybde, så er det rimelig å si at ingen av disse hovedkategoriene biter (jeg på) noe særlig, eller det har mye bak av noen større substans. På den måten blir filmen nødvendigvis å forstås som ganske overfladisk, og da med et manus som til tider sliter og føles mer anstrengt enn smidig.

Med hva som er et relativt ordinært manus, og premiss sådan, blir det dermed alltid vanskelig å kompensere via andre faglige grep. Og når selve budskapet som skal formidles filmatisk i tillegg ikke er det helt store og lander flatt for å appellere bredt, selv om det lar seg framstille relativt kompetent, så forplanter dette seg fort til alt annet.

Filmen har visse styrker, og spiller på budskapet hele veien. «Affeksjonsverdi» i seg selv tilsier dette, at det dreier seg ikke om det beste regien, sømløsheten, momentet, bildene, smartheten, osv.

Denne skjevheten derav forstår jeg som mer selektiv og ganske bevisst, men dette gjør også filmen som et overordnet verkt noe endimensjonal og potensiell repetitiv her og der. Noen scener lugger for mye, noen er for lange, noen er for korte, noen er unødvendige.

Men om man først forstår og tolker at det er budskapet som skal, og bør stå i hovedfokus her, som det åpenbart gjør, oppnår filmskaperen hva han er ute etter, og vi gir derfor 4/5 på denne kategorien. Respektabelt med tnake på gjennomføring.

Filmen er også behagelig avpasset når det gjelder flyt og progresjon, altså moment. Dette kan krediteres filmskaperens fagkompetanse, og det er ofte nettopp denne typen grep som i det hele tatt gjør en film mulig å se flere ganger uten for mye irritasjon. Men i dette tilfellet er effekten likevel begrenset, fordi manuset mangler såpass spenning pluss dybde og heller går for bredde. Dette gir altså et flatt uttrykk, og denne flatheten forplanter seg videre. Filmen oppleves riktignok sammenhengende nok på overflaten, men den dramatiske rytmen er ofte for løs. Episodiske scener avløser hverandre uten at klipp og sceneprogresjon skaper særlig akselerasjon eller tematisk tilspissing. Dermed blir mye forutsigbart. Man forstår tidlig hvor det sånn cirka bærer, og noe potensielt dramatisk trykk uteblir nokså fullstendig. Dette kan muligens forestilles som en slags tematisk stabilitet og filmteknisk kontroll, men da må man også være ganske så generøs, og egentlig mer enn materialet inviterer oss til.

Skuespillet i filmen er bra nok. Hovedrollen gjør en bra jobb, og man kan si det samme om de andre også. Det er ikke her filmen skranter, men lista ligger ikke skyhøyt heller, og derfor må score alltid avpasses. Skarsgårds karakter irriterer meg fordi den blir for omgjengelig og omstendig til en mer klassisk motsetning, noe som ville hatt mer vekt og alvor ved seg. Det blir rett og slett litt for søkt og stusselig at denne mannen har hatt den effekten det forestilles, og dette samtidig som Skarsgård trolig ville vært helt kapabel til å levere en bedre skrevet farsfigur.

Det man som norsk, kritisk seer sitter igjen med, er et slags påtatt pliktløp av det som på sin måte grenser til gjengs skandinavisk melankoli og skildringer av kontemporære kommunikasjonsproblemer, blandet med ganske standard, småborgelig samlivssurr samt noen rørende henblikk her og der. Vi får selvsagt også litt stereotypisk andre verdenskrigs-propaganda med på kjøpet, for sikkerhets skyld.

Alt i alt er dette ikke den mektige filmsensasjonen det forestilles å være. Og selv om den ikke skuffer særlig på sine helt egne, affektive premisser, tatt mine forutinntattheter og eventuelle fiendtligheter med eller ut av kalkulasjonen, følger det likevel ikke at den dermed fortjener å prises i øst og vest, selv om utlendinger i Cannes og Hollywood helt sikkert setter pris på slike intime innblikk i det de oppfatter som utenlandske forhold og synsmåter.

Det skal også bemerkes at jeg er relativt streng på et par kriterier her, da særlig regi og moment, så jeg kompenserer derfor noe inn i totalen og lander på et helt rimelig resultat målt mot andre tilsvarende filmer. Der blir den stående, med alt utover dette av affeksjonsverdi..