FILMKRITIKK: «Oppenheimer» (2023)

Christopher Nolan har stått bak mye av den moderne prestisjefilmproduksjonen som forsøker å smelte kommersiell underholdning sammen med selvbevisst kunstnerisk tyngde, på tvers av sjangre og ikoniske figurer. Han ble en gang hentet inn for å revitalisere Batman-franchisen, men leverte i realiteten en teknisk ujevn og til dels stilistisk overlesset innsats når man vurderer regi, klipping og dramaturgisk helhet. At sterke skuespillerprestasjoner fanget oppmerksomheten hos et bredt publikum bidro bare til å skjule hvor konvensjonelt selve filmhåndverket i bunn og grunn var.

I det store bildet er Nolan en brukbar filmskaper, både som manusforfatter, regissør og produsent, og han leverer i snitt én solid film for hver middelmådige, riktignok med det forbehold at produksjonene hans nesten alltid er tunge på mainstream-appell. Blant de mer vellykkede kan «The Prestige» (2006) nevnes, samt den relativt nylige «Tenet» (2020), som på tross av sin labyrintiske originalitet, lekne formvilje og kompetente kinematografi fikk en kjølig mottakelse fra mange kritikere da den kom. Trolig på grunn av den mer intrikate strukturen, som skremte bort et publikum vant til mer lineær historiefortelling, selv om filmen i realiteten har en substansiell verdi som først blir tydelig etter det initielle tolkningskaoset har lagt seg.

Men selv om Nolan er helt i stand til å levere normie-spektakulære, Hans Zimmer-inokulerte storsatsinger som «Inception» (2010), «Interstellar» (2014), og delvis «Dunkirk» (2017); med sin strenge minimalisme, er det ingen selvfølge at ambisjonsnivået dermed alltid samsvarer med hva som faktisk materialiseres når de virkelig store historiene igjen og igjen skal fortelles og forelegges det brede publikum.

Dette tematisk overambisiøse og filmatisk overarbeidede får man pinlig, ja nesten smertefullt, bekreftet når Nolan nylig forsøkte seg med et tre timers biografisk mastodontdrama om Robert Oppenheimer, atombombens far. Da filmen endelig var ferdig, satt jeg mest igjen forbannet over å ha kastet bort nær to timer på variabel hastighet på denne selvgrandiose oppvisningen, uten å egentlig ha fått noe ut av det.

Hovedproblemet med «Oppenheimer» at den prøver å være alt på en gang, mens den derfor mister narrativ, stilistisk og teknisk disiplin lenge før den finner noe som helst av særlig fast fotfeste. Alt farer forbi i et tempo og tekniskmoment som fremstår mer forhastet enn gjennomtenkt, selv om man muligens kan prøvee å hevde at denne rastløsheten er bevisst og mer ment å speile det vitenskapelige kappløpet filmen forsøker å skildre.

Men problemet i så fall er at heller ikke dette grepet fungerer særlig godt. Filmen lugger i alle sine retninger og bevegelser, og de fleste sidesporene som forsøkes vevd inn i hovedfortellingen sklir ut i det banale og nærmer seg tidvis parodi mer enn sammenhengende alvor. Mye av ansvaret ligger i manuset. Dialogen føles ofte syntetisk, påtatt rask og fingert/falsk, og den prøver å virke intellektuelt krevende men lander mest som mid-wit selvbevissthet. Intensjonen om dybde fremstår som konstruert og forsert, og et manus som mangler klarhet og overlesses av misforstått kompleksitet forplanter kaoset videre inn i filmens andre kategorier. Dette fører ofte til overkompensasjon gjennom blant annet typisk kinematografi og musikk i stedet for bedre samspill av totalfaktorer, og det er nettopp det som skjer.

Det hjelper heller ikke at Nolan har en nesten tvangspreget lidenskap for ikke-lineær struktur. I denne filmen fremstår det mer som en uforløst montasje enn en bevisst kuratering av tid og rom. Temporal kryssklipping og små frempek skal tilsynelatende skape tematisk spenning, men pulveriserer i stedet all naturlig rytme og flyt og hemmer den dramatiske progresjonen. De langstrakte hørings- og utspørringssekvensene illustrerer dette særlig smertelig tydelig, og de introduserer dessuten et helt ‘prosessuelt’ sidespor som legger urimelige krav på store deler av spilletiden uten å tilføre reell nødvendighet eller forståelse. Resultatet er stagnasjon der filmen burde vært stram og presis, og en fortelling som splintrer seg ut i flere merkelige påfunn og troper snarere enn å styrke handlingen.

Dette skaper en merkelig kombinasjon av tomgang og hastverk. Scener som kunne hatt eksistensiell tyngde eller vitenskapelig fremdrift får minimal plass og reduseres til tematiske sjablonger. De visuelle komposisjonene, først suggererende med partikkeldans og kosmiske abstraksjoner, mister raskt sitt uttrykksmessige halvliv og ender som ren illustrativ ornamentikk. Nolan forveksler visuell repetisjon med dybde i et forsøk på å blidgjøre alle fremfor å fastholde en slagkraftig kjerne.. Filmen har riktignok sine høydepunkter, da særlig selve sekvensen der atombomben sprenges, som fungerer som et definitivt klimaks. Men dette kommer cirka 2/3 inn i spilletiden, og resten forvaltes filmatisk så klønete at det føles som et åk å komme seg gjennom. Jeg var alt for mange ganger ganske nær å slå av, og reddet bare resten ved å skru opp hastigheten til 3x.

Et annet kritikkverdig trekk er at filmens altomfattende ambisjon naturlig nok gjør karaktergalleriet overmettet og dermed nærmest uunngåelig dramaturgisk udisiplinert. Nolan viser liten evne til å balansere de mange bestanddelene, og mye av det som desperat forsøker å fremstå som samvirkende og historisk signifikant drukner i manglende og overlastet tematisk prioritering. Mange skikkelser introduseres kun som ikonografiske påminnelser om historisk kontekst uten reell integrasjon i den psykologiske eller tematiske fremstillingen, noe som gjør det hele både forhastet og unødvendig irriterende.

Og således igjen fremstår dialogene deriblant særdeles konstruert snarere enn opplevd, med eksplisitt vekt på epigrammer og retoriske piruetter som angivelig skal signalisere høy-intellekt, men sjelden rommer genuin resonans, samtidig som den i stedet domineres av historiske troper og standard innbakte, Hollywoodianske skrøner og narrativ.

På det tekniske planet er produksjonsverdien i utgangspunktet upåklagelig, kanskje med unntak av enkelte tvilsomme palettvalg og kostymedetaljer, men den tjener for ofte seg selv fremfor historien. Regi og kameraarbeid er til tider riktignok smart, bevisst og virtuost, men mangelen på konseptuell økonomi og viljen til hard-pumpe opp hver og en scene visuelt og verbalt gjør at mye faller flatt totalt. Den samme symptomatikken preger lydsporet: den ‘klassiske’, symfoniske kulissen er riktignok gjennomkomponert, men samtidig altfor invasiv og sjematisk påtrengende, og reduserer flere sekvenser til ren auditiv overmetning og tropepreget oppjag.

Den eneste bærekraftige styrken ligger i skuespillet. Cillian Murphy leverer et pålitelig portrett av hovedpersonen, og enkelte biroller tilfører glimt av autentisitet. Men solid skuespill alene i en døvt og haltende grøtrør kan aldri redde et fundamentalt svakt manus.

Til syvende og sist fremstår «Oppenheimer» mer som et masseberegnet prestigeprosjekt enn som en godt gjennomført film. Den oppfører seg som om den allerede var helt selvskreven genial og kanonisert før den traff lerretet, og den stoler altfor mye på tom teknisk bravur og et vell av historiske ansikter for å dekke over en dramatisk og tematisk grå kjerne.

Ambisjonene er store, for store, mens disiplinen er tilsvarende fraværende. Resultatet er et overarbeidet og selvsikkert skue snarere enn noe dyptgripende, og en hypet film jeg tror veldig få vil orke å oppleve to ganger med mindre de skal sjekke filmens fakta.

Alt dette er symptomatisk for en famlende filmkultur, og kanskje selve det utdaterte, filmtematiske stor-formatet, som stadig oftere forveksler kompleksitet med dybde og høy lyd med substans og kvalitet. Denne filmen vant forøvrig «Oscar» for både beste regi og film! Helt latterlig, men nærmest en selvsagt ‘shoo-in’ i USA, selv om de andre nominerte i sistnevnte kategori også var relativt svake. Men ingen tvil, dette er en smertefullt middelmådig film, for ekstremt middelmådige folk, ergo for det aller meste bare fjas, falskheter, propaganda, promp og påprakket mas.