Demokrati og «kunnskapssamfunnet» – To uforlikte konsepter

De som til stadighet fremhever konseptet om et såkalt «kunnskaps(basert)samfunn» i dag, og i kontekst av politikk og demokrati/mangfold etc. forstår ikke hva de egentlig og i det hele tatt vil med denne tankekreasjonen. Det er pur pro-pluralimeretorikk men hensikt å underbygge «demokratiet»; selve systemet disse som regel livnærer seg på politisk samt annet sosialt.

«Kunnskapsamfunnet» må her ikke mikses for meget sammen med designasjonen «informasjonssamfunn», hvilket er et mer teknisk betinget begrep angående informasjonskontroll og tilgjengelighet i seg selv.

En brukbar definisjon på hva et «kunnskaps(basert)samfunn» i kontekst av demokrati og funksjonalitet er:

Et kunnskapssamfunn kjennetegnes ved at kunnskap er et premiss for at et samfunn skal fungere og ivareta samfunnsmedlemmenes behov. Kunnskap skapes, deles og skal være tilgjengelig.

NDLA.NO

Det er generelt kombinasjoner av misforsåtte grandiositeter og flosklete fantasier som står bak mye av forestillingene hos folk flest når det dreier seg om noe stort og komplisert, gjerne dyttet langt frem i tid, noe som foregir stor og universell forbedring, for alle, i kontekst av demokratiet. Det er selvsagt fortrinnsvis snakk om politikere og hordene av pseudo-intellektuelle klakører som gjerne fremfører og opererer rundt slikt ukritisk gospel, eksempelvis å love ‘gull’, ‘berikelse’ og ‘grønne skoger’ fra gråstein, «multikultur» og vindmøllebygging.

Lovnader, hensikter og fokus på et kunnskapssamfunn i den «representative» konfigurasjonen av «demokrati» (…); blant annet fanatisk ‘minoritets-segmentering’, konformist-ekspansjon, minimale og meningsløse partipolitiske differensieringer og moralistisk dressur—alt er faktisk samt også logisk innholdsløst og en ferniss for å appellere til minste motstand og de mest beleilige mulighetene for flest folk, ikke minst inkludert metoder for institusjonsmakt for disse sjarlatanene selv.

Hovedanliggende i den massepsykologiske, demokratiske demagogien er i effekt den systemiske selvdyrkingen og drømmen om en håpefull innhøstning av egen latskap og idioti for folk flest. Det handler om et tusentall av forskjellige, labre selvinteresser, gruppetenking og middelmådighet fremfor noe annet av fornuft eller av orden og konsekvensetisk orientering.

Ganske selvsagt, så er ikke dette optimalt for noen og for fremgang forøvrig, eller av funksjon for annet enn toleransen for systemisk dysfunksjon påtenkt den mest primitive appell overhode mulig. Konflikter som oppstår derav vil således alltid bevege seg i retning av kaotisk og ‘destruktiv konkurranse’ fremfor en rasjonell og ‘produktiv konflikt’. Førstnevnte art beskriver i grove trekk eksempelvis «mangfoldssamfunnets» totalitære fallitt og der med vestens relative undergang som allerede er godt på god vei, på kryss og tvers av alle land der slikt er vedtatt som en «verdi».

Ord forandrer ingenting objektivt i vesentlighet og effekt, men retorikk og absurde premisser er hva politikken forlokkende og utelukkende opererer på. Ikke kunnskap eller kompetanse, for den saks skyld.

Kunnskap og alt av funksjonalitet derav, betinger snarere (absolutt) kritikk, (nådeløs) konflikt, (konstant) konfrontasjon, konkurranse (orden), nøytralitet meritokrati) og et hierarki derav mest mulig emansipert fra massenes fordomsfulle og tendensiøse anslag og politisk opportunisme generelt. At forskning og vitenskap i sin disiplinære karakter nå brukes for alt det er verdt av teknokratiske krefter og som et gjennomgående argument i den demokratiske demagogien på den måten det gjøres, viser både at offentligheten og middelmådigheten er svært lite fornuftig og forsonlig med hva eksempelvis kunnskap er og ikke.

Kunnskap er ikke et spørsmål om hverken demokrati, rettferd, «balanse» eller verdimål, men har altså blitt vridd mer og mer dithen fordi den demokratiske sfæren og utøvelsen av makt derfra befinner seg i et nødvendighetsforhold som kontinuerlig må ekspandere for å berettige sin egen egen eksistens og politiske rekkevidde.

Kunnskap utgjør steg mot sannheten, mens demokratiets «inkluderende» og «mangfold» er utelukkende og i effekt et system for å prosessere og normalisere motgående «verdier» via konformisme, «toleranse» og en moralistisk overordnet tilnærming til kompleksitet generelt.

På denne måten utgjør demokratiet, i dag, en form for systemisk konservatisme; det være bevaringen av demokratisk appell som en legitim politisk beskuelse, som et mål i seg selv på bekostning av det meste annet. Ja, en «konservatisme av demokratiet», for demokratiets skyld, slik at politikerne kan oppnå enorm makt, i sine konstellasjoner, det uten et forholdsmessig ansvar, uten ende eller tilsvarende effektiv opposisjon mot den demokratiske konsolideringen.

En slik vesentlig og rasjonell opposisjon vil både bekymre og fornærme visse karrierepolitikere, subsidierte organisasjoner og dumme folk like så. Antakelig fordi noen av disse forstår eller enser hvilket renkespill demokratiet de har befestet sin lille maktposisjon på egentlig er. «Angrep på demokratiet» er deres eneste forsvar, men aldri noe av genuin substans. Bare det symptomatiske i deres reaksjoner er avslørende nok i seg selv.

Kunnskap kan bare finne sted er hvor konsolidering av all makt absolutt betinges av åpne prosesser og objektivisme —ikke individualistiske eller forsmedelig fremstilte særinteresser og subjektivisme. Slik ‘system-korrumperende dogmatikk’ som demokratiet utgjør og livnærer sin legitimitet og appell på, er det motsatte av faktisk kunnskap og rasjonell appell.

«Sytem-korrumperende dogmatikk» i politisk forstand kan her forestås om alt som ikke kan stilles effektivt ‘spørsmålstegn’ ved i ‘samfunnet’. Slikt manifesterer seg gjerne som «verdier» eller «prinsipper», eventuelt moralisme. Politikk går ut på å produsere prinsipper som premiss for hva som er virkeligheten eller ikke. Dette er det kategoriske motsatte av kunnskap, og derfor kan aldri slik type overfladisk masse-appell og «demokrati» være nevneverdig nærliggende eller kongruent med rasjonalisme, funksjonalitet, orden eller sannhet.

Overfladisk, emosjonelt konfigurert, konsensussøkende konservatisme; demokrati, muliggjør likevel systematisk underbevisst korrupsjon og degenerasjon av standarder for sannhet uten umiddelbare og store konsekvenser, delvis fordi effektiviseringen og informasjonskontrollen i samfunnet hittil har vært økende og noe som fremdeles befinner seg relativt i etableringsfasen.

All korrupsjon er drevet av de samme motivene og produserer som oftest de samme resultatene. Appell til mest mulige for mest mulig politisk uttelling i seg selv og videre kan aldri derivere noe merverdi av kvalitet for flere. Dette er en meget enkel feilslutning som like så medfører gyldighet i kontekst av det demokratiske konseptet, og særdeles så i misforstått kongruens med et «kunnskapsbasert samfunn». Igjen, kunnskapsamfunnet må her ikke forveksles med «informasjonssamfunnet», da sistnevnte ikke er et kategorisk diametralt til et veldimensjonert demokrati.

Det som over en lav sko kalles «verdier» etc. erstatter via konformitet, i helhet, det som er faktisk konkurrerende og sannhetssøkende interesser og utgjør så premissene i det moderne massedemokratiet i form av ganske enkle og relativt små partipolitiske struktureringer og kompromisspolitiske konvensjoner.

Resultatet av dette er nærmest metodologisk uunngåelig: Et kontrollert massekaos hvor sannhet på alle måter mulig hvor premissene manipuleres og relativiseres alt etter som hva som er mest «politisk korrekt». Dette er grunnformularet på hvordan statuere en stagnerende (konsensusbasert)kultur frikoblet fra kunnskap og sannhet. En «kunnskapskultur» hvor folk er så forvirret og tjukk av rasjonalisert «kunnskap» uten å forstå hva som er grunnkilden til alle rasjonaliseringene de formålsvis opererer på. Det er også derfor folk gjerne utvikler en særlig stor grad av ‘syntetisk selvsikkerhet’. Slik kan vanligvis observeres blant de mest følelsestyrte fanatikere og angående hva enn det måtte innebære. Fra «klima» og «anti-rasisme», til samfunnsøkonomi, medisin, logikk og vitenskap. Ingenting er lenger ikke relativt eller relevant som såkalt kunnskap. Enkle ting som mann og kvinne er til og med mer eller mindre relativisert forbi all fornuft og vitenskap.

Man kan på mange måter også si at den såkalte Nyfascismen som brer om seg og boltres fast som standard i vestenes institusjoner i nåtid er en form for sosialisering av visse verdi-korrumperinger på bakgrunn av appell til størst mulig middelmådig majoritet. Jo mer staten, og demokratisanksjonistiske krefter ekspanderer, så blir Staten, eller snarere, mangelen på konsekventhet, suverenitet og styring, erstattet av mye større, og generelt totalitære trekk.

Mye av dette resulterer i en offentlighet og gjennomført rasjonaliserende diskurs uten noen som helst fremgang og produktivitet. Dette tjener i effekt kun «elitene» og deres konsolideringer og teknokratiske kontrollsystemer, som pøser ut beleilige konfigurasjoner av ukritisk konsensus hvitvasket som «kunnskap» (ref: «kunnskap er noe som skapes») til kollektivt konsum som i effekt ender opp med å fortrenge alt av faktisk fornuft, logikk og sannhet.