NRKs idiotiske økonomiforståelse: Gassbrann ble til «Gullgruve»

Fra NRK.no

Politikk har egentlig to hovedbestanddeler: Ideologisk idioti og såkalt ‘samfunnsøkonomi’, noe som finner sin form gjennom flere forskjellge faglige rasjonaliseringer som fortrinnsvis realiserer det førstnevntes initierende.

Grunnen til at både ideologi og dens samfunnsøkonomiske følgelighet i samsvar som oftest aksepteres, tilnærmet en slags vedtatt sannhet, er at folk og stat gjerne har to vidt forskjellige oppfatninger og mål om det som forestilles som «verdiskapning». Med ideologien som startpunkt, er den nye økonomien og hverdagen som lovet målet, det som følgelig helliger midlene. Disse forskjellene i hensikt og formål forenes som oftest i form av regresjons-argumentasjon ‘opp’ eller ‘ned’ til nærmeste tålbare kompromiss som det politiske premiss.

Dette resulterer som oftest i det som kan kalles samfunnsløgner, og samfunnsøkonomiens oppgave er å legitimere slike ting som løsninger. Deler av denne samfunnsmessige legitimeringen kommer fort til syne og frem av snakk når politikere og andre ofte begynner å legge ut om «bærekraft», «arbeidskraft», «kompetanse» og «verdiskapning»

Med det som allerede nevnt, og i en moderne effektivisert økonomi, så må det forstås at alle disse begrepene er rasjonaliserte i den forstand at de later til mindre av forståelse og speiling av virkeligheten enn de fleste nødvendigvis forestiller seg. Derfor er det mulig for både journalister og de aller fleste og faktisk oppfatte det som en «Gullgruve» at eksempelvis et prosessanlegg brenner opp, eller å importere «flyktninger» nærmest på samme linje som industriarbeider er noe man kan «leve av», som enkelte har gått ut i mediene med under «migrantkrisene», eller som her— «Gullgruver» mot det «grønne skiftet».

Hva blir det neste i denne logikken? At man kan kjøpe et par atombomber, evakuere folk, og så slippe dem over Oslo og Trondheim fordi dette vil generere økonomiske «Gullgruver»? Folk forstår kanskje, forhåpentligvis, i at slike premisser er absurd når man fremfører i form av slike ekstreme argumenter, men dette er faktisk slik de fleste forestiller seg det ellers på et samfunnsøkonomisk nivå, og det er èn av flere samfunnfallitter generelt som fungerer som et substrat av andre. Det som kan beskrives som subsidiære fallitter, henholdsvis:

«Verdiskapning» og BNP

«Verdiskapning» er et generelt misledende begrep, noe som er ganske uheldig, da slike begreper er ett av mange som er meget effektiv å fundere retorikk på ovenfor et folk som ikke forstår noe som helst av økonomi. Ikke speiler det hva hvilket arbeid som er produktivt og inntektgenererende. BNP er bruttomålet på såkalt «verdiskapning». «Verdiskapning» som begrep og kvalitativt mål burde, av rimelighet, forutsatt et tilhørende av «verdivurderinger».

Altså, verdivurderinger i form utmåling på bakgrunn av konvensjonelle markedskrefter, det være mål av tilbud / etterspørsel, pris/bok, beskatning, offentlige tjenester, blir til gjengjeld for snevert i kontekst av å berettige brutto «verdiskapning».

Kort, så er BNP egentlig et helt meningsløst og primitivt sammensatt økonomisk begrep. Fortrinnsvis eksisterer det for å måle omfanget av en økonomi slik at bankene kan dimensjonere sin kreditt opp mot såkalt «vekst». Dette til tross, BNP blir på mange måter, uheldigvis, ledende med tanke på den overordnede nasjonale oppfattelsen og de politiske forestillingen angående en økonomis sammensetning og holdbarhet.

Fallitten går i essens ut på å forholde seg til omløpet av kroner fremfor å se på produksjonen av midler. Men det er effektiv nok eksport om gir nettoinntekter og valutatilgang med tanke på dollar og derfra importartikler, ikke intern kronerulling og sløsende omsetninger.

«Bærekraft»

Begrepet bærekraft er også et høyst misbrukt og delvis misledende økonomisk begrep. Bærekraftighet forutsetter flere ting som per teknisk definisjon i realiteten ikke uten videre gjør slike konsepter bærekraftige! Det som generelt er mest kontradiktorisk vedrørende den utstrakte bruken av bærekraft-begrepet er at bærekraftighet forutsetter en høy grad av effektivisering, og videre at effektivisering forutsetter høyere standarder samtidig som begge aspektene innbefatter et fåtall personer. Å vilkårlig si at noe er bærekraftig gjør det nødvendivis ikke hverken smart, økonomisk lønnsomt for alle eller annet. Begrepet er sterkt vilkårlig og kontekstavhengig foruten det teknisk teoretiske som nevnt.

Slutningen er en økonomi der hvor et fåtall produktive folk, som ellers kunne vær enda mer produktive, finansierer et utall mange personer, og en stat og bankvesen, i samstemt, som har som fokus å ekspandere den ineffektive, ikke-produktive økonomien i en økende grad til det punktet at proporsjonaliteten på den ene siden er høyst funksjonell og effektiv, mens den andre er det motsatte fordi samtlige av de helt fundamentale kompleksitetene på denne siden har vokst uten tilsvarende vekst av standarder. Disse ‘standardene’ går på alle egenskaper mulige og relevante, blant annet kompetanse på statsstyringen generelt og i teori, alt annet: generell løssluppenhet.

«Vi trenger mer arbeidskraft!»

En annen bestanddel i de mange mystifiseringene vedrørende samfunnsøkonomi og politisk tøvete argumentasjon generelt, er argumentsjablongen og gnålet om at «Norge mangler arbeidskraft».

Men det er ingenting, i noen som helst økonomisk teoretisk retning eller lære som underbygger en slik forestilling; at arbeidskraft er noe som kan være underskudd på. Dette er en myte politikerne har videre bastardisert i sin idioti for å rasjonalisere frem budsjetter eller annen politikk. Det de egentlig tenker på og med er mer skatteinntekter og større BNP slik at de kan kose seg med å se på menignsløse tall.

Det er så enkelt at det er kun et statelig foretak, som på bakgrunn av positive rettigheter, eksempelvis borger- og velferdsrettigheter, at en slik tilstand av mangel på dimensjonering og kompetanse kan oppstå. Ellers så er det umulig og helt uvesentlig da markedskreftene sørger og betinger for hvor, hvordan, når og hvem som etablerer hva av et foretak.

Men politikerne har lykkes veldig godt med å spre disse vrangforestillingene og driver fremdeles på. Folk sluker dette søppelet helt ukritisk og noe som en slags universell gyldighet som alle bare skal godta helt uten videre, i likhet med resten av deres idiotiske politikk og absurde påfunn ellers.