FILMKRITIKK: «Dune: Part Two» (2024)

Åpenbart nok er dette altså fortsettelsen av «Dune: Part One», som tidligere er tatt for seg her. For å forsettelig gjenta litt fra forgjengeren med tanke på klarhet, så var «Part Two» en severdig seanse, da den introduserte oss til et mer ny-kalibrert, mer moderne Dune-univers, og dette lyktes man også med. Jeg ga «Part One» en respektabel skår som ideelt ville vært 7.3, men med prinsipielt trekk, fordi filmatiseringen av bøkene ikke er den første, og sådan ikke original. Spørsmålet er så om «Dune: Part Two» likevel kan følge opp?

Svaret er kort nei.

Da den første filmens hensikt var å introdusere, og legge opp til noe større, sliter arvtageren å fullføre overbevisende. Det lugger også fælt i den forstand at veldig mye av handling, inkludert f.eks. karakterutvikling og introduksjon nødvendigvis må komprimeres. Alt dette utgjør i en filmatisk forstand et stort kompromiss med tanke på kvalitet, og da særlig noe som går ut over hvordan manuset faktisk manifesterer seg på lerretet. Men det må samtidig skrytes litt, fordi momentet i filmen holder seg relativt godt likevel, og regien holder samme mål som den foregående, uten at akkurat dette er noen overraskelse. Man følger bare omtrentlig det samme formularet fra den første.

Når det gjelder det kinematografiske, så blir det her rett og slett for mye av det som var det gode med den første filmen. Jeg husker ikke hvor mye slow-mo man benyttet i «Part One», men i neste del blir det litt i overkant, og det samme gjelder de andre effekt-grepene. Man går altså mer enn litt lei av den samme greia hele tiden, om og om igjen, og det blir til tider nesten litt parodisk.

Altså, det sementeres et slags bilde at man på en måte sliter med originalitet, og det på flere måter enn bare selve fortelling og filmatisering, men også filmteknisk. Jeg er sikker på at en mer potent og fremtidig A.I ville kunne produsert denne filmen basert på den første. Det er såpass stereotypt og sådan gjenkallig av form og farge samt filmdesign generelt.

Filmens flyt, på sitt typiske vis, viser seg altså å også bli en av dens største svakheter når de kumulativt drar på, og er også preget av en mer typisk form for manglende eller forhastet konseptuell originalitet, som til tider hefter nærmest alt.

Dette forsøkes å overkommelig nok glattes over i form av flere kvikke scener med kategorisk konstaterende kommentarer, et par større plot twists, som skal snu det hele på en femøring, og som jo kanskje kan sies å fungere, men som jeg samtidig antar også romanen som hele opplegget er basert på foreskriver, og som derfor egentlig ikke overrasker de få som kjenner historien på forhånd. Det fungerer likevel heller ikke spesielt godt nok med tanke på overføringen fra manus til faktisk film.

Hva gjør filmen bra, og eventuelt bedre sammenlignet med den forrige? Effektivt sett lite. Mens den største styrken til «Part One» var nettopp å fungere som en opptakt, feiler denne oppfølgeren å avslutte overbevisende nok. Kunne løsningen vært å dele to filmer opp i en trilogi? Nei, det er for lite substans slik jeg ser det, og derfor ble det nok heller ikke en satsing. Man kunne forsåvidt dimensjonert annerledes, og utviklet karakterene mer over tre filmer, men jeg mener likevel at selve historien som den er skrevet fremdeles mangler nok mellomstasjoner; det være sidefortellinger, mini-plots, osv til å berettige noe slikt. Eller hva med enda en «episk» TV-serie? Ja, kanskje det hadde vært ganske mye bedre.

Et annet argument for at «Part Two» ikke leverer kan fremstilles i form av et enkelt spørsmål: Hva er egentlig høydepunktene i denne filmen? Er det selve avslutningen? Neppe, for den er ekstremt konvensjonell, og så enkel samt forutsigbar, at det rett og slett oppleves som direkte kjedelig. Ja, opptill flere ganger da jeg så denne filmen måtte jeg ta pauser fordi det ble så kjedelig. Å se ut flyvinduet var mer interessant.

Jeg vil faktisk si at selve starten på filmen er den aller beste ved den, altså omlag de første 20 minuttene, men etter dette taper det seg påfallende, og drar seg veldig ut. Filmen varer i nesten tre timer, i alle fall inkludert alle slow mo-scenene.. Heldigvis, så jeg som sagt denne på en lengre flytur, så det gjorde meg ikke så mye. Men for meg å forestille å evt. se denne på kino med masse bråk og knitring så lenge, ville dette grenset til en slags lett tortur.

I helhet, dvs. i kraft av begge filmene, er den tematiske styrken hovedbudskapet i form av fokuset på profeti samt parallellene—det være de ideologiske inspirasjonene og overføringene til vår verden. ‘Ørkenreligiøs’ stor-synsing, spådommer, messiansk fanatisme og fremstillingen av slikt, påkoblet noe mer sekulært og kynisk per maktkamp, fungerer sånn sett ganske bra, og faller vel i søt smak for ganske mange. Men ironisk nok sliter hele dette nye Dune-universet å egentlig gripe.

Som jeg kommenterte angående den forrige filmen, så er mye konseptuelt kopiert fra andre Sci fi-filmer, og det blir også ekstremt, jeg gjentar, ekstremt forutsigbart og til tider også klisjèpreget. Jeg vil egentlig kategorisk anføre disse Dune-filmene som barnefilmer å regne, men så er det jo krydret med litt «vold», men PGA er til tross 12. Ja, disse filmene er barnefilmer, men kunne vært noe større. Det er i likhet med den første filmen, også meget nok av tåpeligheter som kunne vært kritisert, blant annet mindre heldige finurligheter når det gjelder action-scenene, spesielt mer rundt slåssingen og andre slag og stridigheter. Det er i grunn lite fundamentalt gjennomtenkt sammenlignet med de aller fleste brukbare Sci fi-univers.

Konklusjonen er at det hele er atter en ‘Hollydwoodiansk’ «money grab», med Disney-stjerner som frontfigurer, selv om de gjør en grei jobb.

Det virker meget vanskelig for såkalte filmskapere i dag å produsere noe vettugt og nyskapende av science fiction. Det finnes noe, men totalt sett veldig lite som har særlig for seg.

Filmbransjen befinner seg åpenbart i en kreativ krise, hvor det så kompenseres og lastes på med masse av dvaske «spesialeffekter» som dirrende kino-lyd, helt forutsigbare eksplosjoner og annet, som evt. bare forvokste unger med mye tid i sofaen kan «nyte». «Dune: Part Two» har også veldig lite som i det hele tatt gjør at man kan legitimere å se den mer enn èn gang, mens den første, til tross for at den er like lang, har mer av kvaliteter som gjør den sterkere, og som gjorde at man kunne se frem til andre akt, men uten at dette innfridde.

Ja, jeg aner derfor mer enn et preg av hastearbeid med denne filmen, noe som reflekteres i helhetsvurderingen og skåren.

Det snakkes selvfølgelig også at det kommer en tredje film, men disse dunene skal det glatt hoppes over.