De «falske elitenes» fallitt kommer også mer og mer til syne for Folk Flests™ motbydelige moralisme og hykleri

Demokrati er synonymt med et styresett av under- og middelmålere. Dette liker majoriteten, fordi de er slik selv, og derfor går det som det går, med det meste. Et slikt samfunn (over)produserer det jeg enkelt nok kaller «falske eliter», det vil nærmere si, individer og institusjoner, spesielt de som livnærer seg av abstraksjoner og spesielt hva som kan sies å eksistere av ikke-materiell produksjon og nyttbar substans. Slikt tøv er hva dagens såkalte «samfunn» ut-destillerer med forfektet form for enorm sosial og økonomisk spreng- og livskraft, og som forresten også ligger bak som fundament for mye av de «økonomiske krisene». Andre har andre betegnelser og forståelser vedrørende det samme fenomenet.

Den tilsynelatende lav-kaliber og lav-kalibrerte korrupsjonen som i det siste har herjet rundt norske «representanter» og andre tjenestemenn, er et helt naturlig utslag av å sette dumme, middelmådige undermålere i maktposisjon. Ikke tro at resultatet blir noe annet når man har med et demokrati å gjøre. Moralposeringen, utbasuneringen av utroligheter fra Gud og ‘hverhen i gata’, er bare tåpelig og i seg selv hyklersk dersom man samtidig støtter opp om dette styresettet man for formidlet som «demokrati». Men problematikken er mer symbiotisk enn de aller fleste er villige å forstå, fordi det nok er for ubehagelig. I stedet byr slike saker på muligheter for blant annet den fordømmende «opposisjonen» i «demokratiet» å der demonstrere nettop at det er de som er ærlige og «gode». «Stem på oss i stedet.» t. «Falske eliter» fra 1700-tallets bondeopprør. Ikke noe av dette har noe videre fornuftig for seg.

Imidlertid er det korrekt å forstå samtlige naive og ignorante demokrati-pushere, egalitære fanatikere, anti-rasistiske rasemiksere, monotone multikulturlister, meningsløse marxister, PK-droner, intellektuelt svake folk, redde religiøse synsere og angstpregede kjerringstyrte menn—at for alle disse gjelder kun èn lov og hensikt, og det er at målet helliger middelet, og gjerne dem selv først som sist, enten det dreier seg om turer til Davos eller stabile stillinger og pensjoner i staten. Dette er hva slike middelmådige folk i beste fall kan håpe på som «karriere», altså å selge seg selv og sitt land og navn for glansbilder. Dette er ikke eliter, og vil aldri huskes som eliter. Men folk er like lette å lure, som de er å piske opp med primitiv opportunisme. Dette er èn av hovedmekansimene som underbygger «demokratiet» og dets evt. selvrefleksjoner.

Relevant: Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

Samtidig, de som på den andre siden poserer som «konservative», som mener det hele som ganske så omvendt og på godet, egentlig ikke har stort mer å fare med av substanser, dvs. faktisk rasjonalitet, annet enn å snu på et regnestykke som ikke gir noen som helst mening uansett. Det man så som samfunn ender opp med er blant annet en type offentlig debatt og diskurs som bare står i stampe og aldri kommer noen vei. Denne «veien» defineres eventuelt ofte for «revolusjon». Så, hva slags revolusjon venter nå, i krise-kjølvannet av korrupsjonen i Norge? Mitt stalltips er at det blir ingen slik «revolusjon», fordi dette systemet gavner de flestes idioti alt for mye, altså, igjen, «demokratiet».

«Innsidehandel»

Det må forstås korrekt at «innsidehandel», juridisk sett, er et meget sammensatt og tung rettsteknisk begrep. Lovene som gjelder, og lovskravene som der gjelder for anvendelse, er dermed ganske fintfølende, og dette med rette. «Innsidehandel» er et slags juridisk forsøk og referanse til å fornuftig formulere informasjonskonsentrasjon og rammene rundt i en «rettferdig» markedskontekst. samtidig er det å begrense «fri flyt», av noe som helst, ikke noe staten per prinsipp burde ha så mye med, mener mange. Her befinner man seg altså fort på en slags konsekvent kollisjonskurs.

Relatert: Det totalitære «tillitssamfunnets» «demokratiske» ende kommer nærmere

Det som sånn sett riktignok kan sies å utgjøre en såkalt «krise» i lys av denne saken, burde snarere være hvordan myndighetene her, personer eller ei, befinner seg i en slags intellektuell konseptuell krise mellom sin egen makt og dens potensielle vinning i posisjon. Det være spesifikt «demokratiets» styringsystem, fora og vesennatur per nå. «Sannheter» og handling på bakgrunn av den per komité, osv.

Grensedragningen burde i så fall være, i alle fall ifølge de som tar på seg kappen av kategorisk anti-korrupsjon’isme og moralister derav, at det skulle væt forbudt for representanter å i det hele tatt handle noe som helst, og kun konsentrere seg om det de for formidlet og således effektuert. Ja, dette er et poeng som har noe for seg per styring og dens kontrollorganer, men som innenfor rammene av «demokratiet» forøvrig, likevel ikke holder noe særlig av vann eller annen substans. Det er altså meget så urealistisk, og dessuten mer et slags falsk hysteri. Det er også ingredienser av iboende frustrasjon og opportunisme, i begge ender, som egentlig ikke gir utrykk for noe annet en påtatt demokratisk uenighet uansett, samtidig som de store spørsmålene ligger i luften, suspendert all fornuft.

Sinde Finnes’ handel, som jeg ikke har giddet å se nøye på, stinker av en type «syntetisk selvsikkerhet», som relativt til de mer offentlige informasjonskanalene mtp. investeringer ikke står i stil til. Spesielt sådan kan man granske Finnes’ shorting av OSEBX, som mer enn bare stor og spekulativ, for her er nedsiden størst. Samtidig må det også sies at «pandemikrisene» var en varslet katastrofe, og regjeringens beslutninger var langt fra å utgjøre noen form for «usikkerhet». Tvert om, mange mange tjente seg milliarder på denne «krisen», som var både var planlagt langt før mediene og myndighetene ellers vedkjente seg den og handlet. Finnes’ Hydro-handel er i tillegg mindre klanderverdig og av en karakter som ligner mer på av en mer vanlig aksjehandel. Slikt skjer hver dag, og ordet går, som det heter.

Det finnes heller ingenting som heter «ulovlig spredning» av innsideinformasjon per eksisterende lovskrav. Det er en uhyrlig dårlig formulering og forståelse av evt. ordlyd.

Uansett tolkning, det virker nesten som om folk mener at politikere i Norge ikke skal kunne navigere og orientere, og ta del i det fine «frie» markedet. Mye av dette bunner i misunnelse, for å si det enkelt.

«Korrupsjon»

Imens driter nordmenn i den virkelige systemiske korrupsjonen; den systemiske samfunnsmessige selv-korrumperingen, fordi dette «angår jo ikke dem direkte». Hva gjelder grenseløs innvandring, totalitarisme, en voksende, bleikfeit byråkrati- og tyrann-stat, med sterkt overvektige representanter i spissen, institusjonenes systematiske forpesting av intellektuelle spørsmål, masse-medienes massesuggesjon og statsstøttede nonsens, inhabilitet og fakta-fallitt? -I disse spørsmålene, gjelder tilsynelatende den passiviserende, faktisk korrumperende regelen: «Gjør hva du vil, så lenge det ikke gjelder meg», osv., altså barnslig libertarianer-tankegang. Men når «demokratiets» åpenbare nullintegriteter og fallitter tilsynelatende trues av en blek aksjehandel eller pendlersak, så er det plutselig tegn til «krise». Nei, alt dette er og blir, kun kompensatoriske nyhets-blaff og tafatte slag i luften som gjerne frustrerte og forledede folk, med uforholdsmessig store forventinger til «demokratiet» befatter seg mye med i mangel på noe som helst annet av kritikk og rasjonalitet.

Rasjonalitet og fornuft er priviligerte entiteter, som middelmådige folk ikke kan forstå. Som substitutt for slik substans, brukes syntetisk sensasjonalisme og konvensjonalisme kombinert med skinnhellig moralisme.

Relatert: Litt om hvor lett det er å forlede Folk Flest™ med massehysteri og moralisme

Som jeg skrev i denne artikkelen, vedrørende de «falske elitenes» fremmarsj i «vestlige» samfunn, så er slik smålig «korrupsjon» helt å forvente fra slike ledere som stammer fra Folk Flests™ feilaktige forståelser. Det må med andre ord aksepteres, mer eller mindre, men moralist- og flertalls-fanatikerfolkene benytter selvsagt enhver mulighet til å gi et sterkere utrykk for sine undertrykte frustrasjoner i slike fillesaker. For å si det enkelt, dere får kun hva dere kollektivt fortjener.

Det norske systemet, «tillit-modellen», og alt dette løse som skulle sies å omkranse det hele, det er først og fremst falske saker, og har alltid vært det, og det vil ikke bli noe bedre, fordi hele systemet, dvs. «demokratiet» i seg selv, er myntet på mer eller mindre prinsipielle abstraksjoner og ønsketenking som realiteten nødvendigvis ikke sammenfaller med realiteten.

Det er nettopp dette i vesentlighet man må ta et virkelig oppgjør med, i stedet for stadig snakk og snusfornuft rundt hva som er rene symptomer.

Sezeerf